Forord ved Jan K. Torgersen.
Tekst og skisser er tatt ut av læreboken :”Fartøy og Radskap” av Karl Brobak. Boken ble brukt i undervisningen på Fiskerifagskolen i Bergen i 1940 – 1960 årene.
Her er nevnt flere ting som for mange er ukjent i dag. Først en del mål som ble brukt:
1 fot = ca. 0,31 m
1 favn = ca. 1,84 ”
1 alen =ca 0, 63 ”.
1 log, (hos oss kalt reisning) var 48 favner.
1 kagge = en liten tønne, som regel en gammel engelsk øltønne, (5 gallon).
Når det er snakk om for.eks. 2 ½” tau så er det omkretsen det menes, ikke diameteren
Omfar = hvor mange masker det går på en alen (foreks. 40 omfar er 20 masker)
Line, bakker: Hos oss ble dette helst kalt: Utlegg!
Glasskuler, kork, blåser av seilduk er i dag erstattet av utelukkende plast.
Garn av bommull, liner snører og annet tauverk er i dag erstattet av kunstfiber så som nylon, monofilament (sene) multifilament (flettet sene), tauverk som regel av polypropylene.
Kokostau: var tau spunnet av kokosfiber, Manila: var tau spunnet av manilahamp.
Lyster og Kveitepigg, på våre kanter ble dette ble helst brukt etter flyndre om våren.
Telna, hos oss kalt ”pindlar”: Tauet oppe og nede som et garn er montert på, i dag som regel flyteline oppe og blyline nede.
Til forankring av garn brukes stein eller dregg også kalt ilefeste. Det er tauet som går fra ilefeste opp til blåsen som er den egentlige ”ilen”, hos oss blir ofte ”ilefeste” kalt ”ile”.
Ståltråruse, som oftest kalt torsketeine. Denne er, eller var svært lite brukt på våre kanter. Men på Sørlandet er den meget brukt til torskefangst. Da en brukte, eller bruker den året rundt er det ikke lovlig å ha agn i den. Derfor kledde en den med granbar og la den en ukes tid i fjæra. Da kom det lus og andre krepsdyr og satte seg i baret. Så setter en den på forskjellige dyp, alt etter årstiden, torsken svømmer inn i teina og beiter på dette. En fordel med teina er at den kan stå ute i ukevis, og dersom en vil ha fersk torsk kan en ta opp det en har bruk for.
På drivgarna bruker en kork til fløyt og bly til søkker. Hvor mye fløyt og søkker en bruker, er naturligvis noe forskjellig. På storsildgarnet har en ca. 30 sildegarnskork og 3,5 kg bly fordelt langs henholdsvis over- og undertelna. I hvert øre på garnet fester en dessuten enten en stein på 1kg eller 1kg bly.
Nordsjøgarnet og islandsgarnet er omtrent som storsildgarnet. På feitsildgarnet har en 2,5—3 kg bly fordelt langs telnene pluss i kg i hvert øre på garnet. Makrellgarna skal stå med korktelna i vannskorpa, og en må derfor korke dem godt.
Drivgarna knytter en sammen så de danner en lenke (drivgarnslenke) med fra noen få opptil 100 garn etter fartøyets størrelse, årstiden og fisket en driver.
Av figuren ovefor vil en se hvordan drivgarna står i sjøen. Garna er hengt opp etter stjerter som er festet til kabelen. Kabelen er hengt opp etter kaggtau (slag) som er festet i blåser. (Blåsene er laget av seilduk innsatt med kulltjære eller annet stoff for at de skal holde seg tette. Størrelsen på blåsene opp gir en ved omkretsen i tommer.) Blåsene holder lenka flytende. Kabelen er av ca. 3 toms kokostau på enden av lenka og 5—7 toms manila på den enden som vender mot fartøyet. Den delen av kabelen som går fra første stjert over fartøyets baug, kalles «rider». Den må være av sterkt, godt tau og ca. 50 favner lang. Mellom hvert garn gjør en kabelen en halv favn kortere enn lengden på garnet for at det ikke skal bli strekk på det.
Norske fiskere bruker kabel på storsildfiske, nordsjøfiske og islandsfiske.
På drivgarnfiske etter feitsild hender det ofte at en ikke bruker kabel, men bare rider til første garn. Overtelna blir da forsterket med et 2 toms flåreip. Her bruker en ikke stjerter. Kaggetauene er festet direkte i garna.
Drivgarna etter makrell settes med korktelna i vannskorpå, og en bruker blåse bare for hvert 10. garn. Ellers har en også her rider bare til første garn. Utenlandske fiskere har ofte kabelen under garna. Se figur!
Fløytgarna blir forankret, men de settes oppe i sjøen. Til forankring av garna bruker en anker eller stein (ilefeste). Fra steinen går så tau (ile) opp til overflata, og det festes der til blåser eller annen fløyt. Garna festes på ilen i den dybden en vil ha dem.
På fløtegarna kan en bruke kork eller glasskuler til fløyt og bly eller stein til søkker. Sommersildgarn settes oppe i sjøen ca. 3 favner under vannflaten. En setter 2 og 3 garn i setningen med ile for hver ende (kaggesett), eller en fester en ende i land og har ile bare for ytre ende.
Botnagarna settes på botnen og blir forankret med stein eller anker. Til fløyt på ilen bruker en blåser, kavlstaur eller annen fløyt, så som kagger eller dobber. Kavlstaur er flere glasskuler festet til en stang. Stangen er forsynt med ballast for at den skal stå loddrett i sjøen. På stangen kan en så sette flagg for å gjøre fløyten lett synlig. Kagger er små tønner. Dobber er mindre fløyt, så som trestykker og kork av forskjellig fasong.
Ilene kan være av forskjellig tykkelse etter dybden og vekten på ilefestet. Til iler på vårsildgarn og torskegarn er det vanlig å bruke 2 1/2 toms tau.
For at ilen ikke skal legge seg på botnen og skamfile seg, fester en glasskuler med ca. 25 favners mellomrom oppover ilen. Disse kulene kalles «treller», (en trell består av 2—5 glasskuler bends sammen) og løfter ilen klar av botnen. Garna som er knyttet sammen og satt på botnen, kalles en garnsetning.
Til fløyt på botnagarna bruker en glasskuler, og til søkker bruker en stein. Hvor mye fløyt og stein en skal bruke, er avhengig av strømforholdene på stedet.
Nøtene er som oftest store redskaper, og de blir satt sammen av «bolker» av nett. En bolk er på 240 masker (dobbelte bolker på 480 masker). På hver ende av bolken binder en garnering av grovere tråd (1 alen—1 favn). På garneringen binder en så til slutt snøremasker av hampesnøre (ca. 4 kg). Bolkene blir («lisset») sydd sammen. Dette gjør en for at en lettere skal kunne reparere nota, f. eks, ved å skifte ut en bolk. Lengden på nota blir ofte oppgitt i antall bolker som er satt sammen. Lengden på bolkene svarer til dybden på nota. Størrelsen på nøtene blir ellers gitt i favner både for lengde og dybde. Maskevidde og innskyting regner en på samme måte som for garn.
Til fløyt på nøtene bruker en som regel eggforma kork, 8—12 tommer lange. På snurpenøter har en nå begynt å bruke fløyt av aluminium. De har samme størrelse og fasong som vanlige notkork. Til søkker bruker en blysøkker, og på landnøtene også stein.
Til fiske med landnot må et notlag være utstyrt med flere nøter, så som stornot, låsnøter og orkastnøter. Disse nøter med tilbehør av tau, blåser og båter etc. kalles et notbruk. (Til et slikt notbruk blir også ofte snurpenøter regnet med.)
Til fangst av blege (sjøørret) brukte en slyenot. Nota var 25 - 30 favner (50 - 60 m) lang og ca. 85 masker dyp (16 omfar pr. alen). Til fløyt ble brukt kork, og til søkke små seilduksekker med sand.
Det måtte være to mann til dette fisket, en rodde og den andre styrte nota.
Glipen fanger en småsei med. Den består av en ring av jern som er 2—4 meter i diameter. Til ringen er bundet nett. Ringen er hengt opp i en hanefot, og i den fester en tauet som en haler glipen opp etter.
En senker glipen i vannet og strør knust krabbe eller annet agn (fly) over den. Når så fisken har samlet seg der, haler en den fort opp.
En ruse er et redskap hvor en leder fisken inn i et fangekammer ved hjelp av ledegarn. Når den først er kommet inn der, kan den ikke komme ut igjen. Hovedforskjellen på ruser og teiner er at teinene egnes, mens rusene fanger uten agn. Ruser og teiner får som regel navn etter den fisk en vil fange.
En torskeruse består av to tuter — sylindrer — av nett som holdes utspilt med tønnebånd eller jernbånd. Sylindrene forbindes med et ledegarn. Inne i sylindrene er satt to kiler av nett (kalver) som hindrer fisken i å komme ut av rusa.
Torskerusene binder en av hampetråd nr. 6/4 eller bomulls tråd av tilsvarende nummer. Maskevidda er om lag 16 omfar pr. alen. En legger opp sylindrene med 56 masker og feller av til 24 masker.
En binder først 4 omfar. På det femte omfaret binder en først 9 masker, og «feller» så ved å ta inn 2 masker på nåla. Deretter binder en 12 masker og feller igjen. Når en har «felt» hele omfaret, er sylinderen blitt 52 masker bred. Mellom hver felling teller en altså 9 og 12 masker etc.
Når en så har bundet 15 omfar, «feller» en igjen på det sekstende. En binder først sylinderen og kalvene ferdig. På det femte omfaret fester en storkalven i sylinderen på den enden av sylinderen som er bredest.
Småkalven fester en på det femte omfaret regnet fra det omfaret storkalven rekker til når en strekker den langs sylin deren.
Når kalvene og sylinderen er bundet sammen, setter en på banda. (Til vanlig blir rusene barket før en gjør det.)
Storbandet skal ha en diameter på 0,85 m og festes i den brede enden av sylinderen.
Disse rusene er sylindriske. De er 1,5 meter lange og 0,6 meter i diameter. Hele rusa er laget av ståltrådnetting, og for å gjøre den sterkere, fester en 5 smekre trestaver langsetter den. Kalvene er også av ståltrådnetting. De er festet om lag som i en vanlig torskeruse. Den første kalven er av netting, men på den indre binder en nett av tråd som en fester på samme måten som småkalven i torskerusa.
Vel halve rusa er kledd med granbar fra åpningen og bak- over. Disse rusene har ikke ledegarn.
Selve rusa har fasong som en torskeruse, men er mindre. Det største bandet har en diameter på ca. 40 cm. Tråden er bomulistråd nr. 12/9, og maskevidde er 50—60 omfar pr. alen.
Ledegarnet har om lag samme maskevidde som rusa. Det ender i en spiss som en fester på innsiden av storkalven, slik at garnet går helt inn til selve åpningen i kalven.
Til å fange ål som går ned fra elvene om høsten, bruker en også ruser, «nedgangsruser». En setter da et sperregarn over elva, slik at ålen blir ledet inn i rusa. Sperregarnet kan være strengnetting, men sildenot vil også gjøre nytten. Maskevidda bør ikke være større enn 25—30 omfar pr. alen.
Disse redskapene må festes så godt at de kan stå når det blir flom i elva.
Hummerteinene erlaget av trespiler kledd med nett av grov tråd. De kan være sylindriske, flate nedentil og runde oventil, eller firkantede. Teinene er om lag 35—40 cm i diameter og 70 cm lange.
Teina er forsynt med kalv eller tut i begge ender. Selve åpningen på tuten er en ring av vidje eller messingtråd, og den er ca. 10—11 cm i diameter. Mange av teinene har tutene i veggene. Det er nå vanlig å sette lås for åpningen på tutene.
Låsen er laget av messingstreng. Ved hjelp av hengsler fester en låsen på den ene siden av ringen i åpningen av tuten. Er tutene oppe på tema, blir den enden av låsen som er nærmest hengslene forsynt med en vekt. Har teina tutene i endene, fester en låsen i overkant av ringen, slik at den henger ned for åpningen. Låsen åpner lett innover, men hindrer hum meren i å komme ut igjen. Se figuren! Teina er forsynt med lokk for at en skal kunne sette inn agn og kunne ta hummeren ut. En binder stein i teina for at den skal ligge stødig på botnen.
Krabbeteinene er som regel tønner av tre eller kasser om lag på samme størrelsen som hummerteinene. I hver ende på teina binder en tuter av kokostau, vidje eller tau og trespiler.
Er tutene av kokostau, spiler en dem ut ved hjelp av to tråder, en på hver side, slik at åpningen blir en horisontal sprekk. En lar da overdelen være litt lengre og slakkere enn underdelen, slik at den henger ned foran undertelnen. Åpningen i tuten bør være så stor at en lett kan føre knyttneven igjennom.
Hvis en bruker tau og trespiler til tut, binder en først en ring av tau, og i denne ringen fester en spilene til en tut som smalner innover. Spilene er festet innbyrdes med messingtråd.
Krabbeteinene har også lokk, men en kan dessuten ordne det slik at en åpner den ene tuten for å sette inn agn og ta krabbene ut.
En må bruke nokså mye stein i tønnene for at de skal ligge stødig. Enkelte bruker å støpe sement i dem. Tauet en haler opp etter, bør en gjøre fast i den ene enden av tønna, ellers blir den for tung å hale opp.
blir den for tung å hale opp.
Åleteina har fasong som en flaske. Den er ca. 65 cm lang og 20 cm i diameter i den bredeste enden. Den
er flettet av spon og har spontut i den bredeste enden.
Rundt den smaleste enden surrer en sekkestrie, eller en stter i en propp. Fra denne enden legger en også inn agnet og tar ut fisken.
Konstruksjonen av teiner, både hummerteiner, krabbeteiner og åleteiner, er ellers noe forskjellig på de forskjellige steder på kysten.
Line er en enkel part av tau eller snøre. Med visse mellom rom monterer en forsyn med kroker på. Tykkelsen på lina, avstanden mellom forsynene og størrelsen på krokene varierer etter dybden en fisker på og etter den fisken en venter å fange.
Forsynene (kjenslene, fortømmene) er laget av hamp eller bomul De er alltid to-lagt. Tykkelsen oppgis med tråd nummer, f. eks. 4/4—12/18, lengden opgis i tommer.
Størrelsen på krokene blir også oppgitt i nummer. Dersom nummeret går fra 1—2—3 og oppover, blir krokene mindre jo større nummeret er. Torskekrok er nr. 7 og 8, hysekrok er nr. 9 osv. Settes nummeret som en brøk med 0 i nevneren, blir krokene større jo større telleren er. Kveitekrok er nr. 1/0, håkjærringkrok er nr. 7/0 osv. Ellers er det mange ulike nummer på krokene, både etter fasong og størrelse.
Hver enkelt line er oftest 2—3 loger (måler), omlag 100— 150 favner lang. En linesetning består av mange enkeltliner
knyttet sammen. Lengden på linesetningen (linestubben) blir ofte regnet etter hvor mange kroker den har.
En egner og kveiler linene i stamper, og en regner da også ofte lengden på linesetningen etter hvor mange stamper som går i en setning. Hvor mye linetau som går i en stamp, er av hengig av hvor tykt tauet er. Til vanlig rommer en stamp 4—6 loger med line.
For hver ende av linesetningen har en dregg eller stein med ile opp til overflata. Ved lange linesetninger bruker en også midtile. Til fløyt på ilen har en blåser, kavlstaur eller spissbøyer. Spissbøyer bruker en for å gjøre fløytet godt synlig. Disse bøyene er av tre og har en konisk fasong med en stang midt gjennom bøyen. I stanga under bøyen fester en ballast, og til stanga over bøyen surrer en en bambusstang. På denne stanga har en flagg eller lanterne, som gjør bøyen lett å se.
For at ilen ikke skal legge seg på botnen, fester en glasskuler (treller) på dem med 50 favners mellomrom. Ilen festes som regel i klørne på dreggen og blir bendslet til ringen i dreggen med tynnere tau (heling) som gjerne er forsyn lagt flerdobbelt. Hvis nå dreggen sitter fast, vil «helingen» ryke, og en løfter dreggen opp etter klørne.
Linene en fisker torsk med i Lofoten og langs kysten ellers, er av 4—7 kg hampesnøre. Krokene er nr. 8. Forsynene er 22—26 tommer lange. Avstanden mellom hvert forsyn er 3/4 —1 favn.
Torskelinene en nytter på Finnmarkskysten, er om lag 15— 18 kg snøre. Krokene, forsynene og avstanden mellom forsynene er om lag som nevnt ovafor.
For bankfiske etter torsk ved Bjørnøya, ved Island og Vest- Grønland bruker en liner av 21—27 garns hamp. Forsynene er 26 tommer lange, og kroken er nr. 6—7. Avstanden mellom hver krok er i favn.
Ilene en bruker til torskelinene er også av forskjellig tykkelse. Ved kysten har en iler av 15—18 garns hamp. På Finnmarkskysten er ilene av 27—30 garus hamp. For bankfiske bruker en iler av 30—36 garns tjæret hamp.
Til hysa har en gjerne liner av 3—7 kg snøre. Krokene nr. 9 og 10. Forsynene er om lag 15 tommer lange, og avstanden mellom dem er om lag en halv favn. Til iler bruker en 9—15 kg hampesnøre
Samme prinsipp som for hyseliner, men en bruker grovere dimisjon på snøre og krok.
Samme prinsipp som for hyseliner, men en bruker mindre dimisjon på snøre og krok.
Fiskesnøre er en enkel part av snøre som er forsynt med søkke (blystein, jarstein). Under søkket (og til dels over det) har en fortom med agn, sluk, pilk eller jagerangel (juksekrok).
Sluk er en krok som har en tinnplate loddet til leggen. Pilk er to kroker som det er støpt en tinnsild rundt leggen på. Jagerangel er en enkel krok med en tinnsild støpt rundt leggen.
Tykkelsen på snøret, tyngden på søkket og størrelsen på kroken er naturligvis avhengig av hva slags fisk en vil fiske. Til fortom bruker en tynt, sterkt snøre, ofte med 3/4 favn vormgut eller messingstreng, som en fester i kroken. En nytter også vanlige forsyn, slik som på linene.
Bruker en pilk eller jagerangel, har en 2—3 tinnsilder festet på fortommen over pilken, «jagerangelen». Når snøret er ute, holder en det i bevegelse med kraftige rykk, og fisken blir rykket fast når den vil ta tinnsildene.Til fiske etter uer, hyse og annen fisk har en ofte «tvebitt».
Til søkket er da festet en horisontal ståltråd som er om lag 1/2 favn lang. I hver ende av ståltråden er det festet fortøm med krok.
Sniksnøre er mye i bruk under Lofotfisket. Sjølve snøret er om lag 2 kg hamp, med en noe tykkere opphaler (om lag 6 kg hamp). Til søkke brukes stein på 2 kg. En fester forsyn på snøret over steinen (slik som på linene). De er om lag 18 tommer lange. Avstanden mellom hver krok er ca. 20 tommer. Krokene er nr. 8, og en har 30—50 kroker på hvert snøre.
Av håndsnøre og fiskekroker er det ellers mange ulike sorter som nyttes etter de forskjellige fiskearter.
Dorg nytter en særlig for fiske etter makrell og sei. Det er et vanlig snøre med forholdsvis lett søkke og slepes etter båten. Under søkket har en fortom med en eller to kroker.. På makrelldorgen er det også vanlig å ha èn eller to kroker over søkket. Til krok på dorgene bruker en gjerne sluk (skei) men en nytter også vanlig krok med beite av fisk på.
Fra en båt kan en bruke flere dorger. En fester da dorgsnørene til utriggede stenger. En må passe på at dorgsnørene som er festet ytterst på stengene, har de letteste søkkene, slik at en kan hale dem inn over de indre dorgesnørene.
Figuren viser en type dorg som amerikanerne bruker etter dypvannsfisk som lange og brosme. I loddet er festet en tynn wire som hives inn med elektrisk vinsj. Lina som krokene er festet til, er også wire. Loddet veier om lag 20 kg.
Lyster bruker en til å stikke fisk med. Det er en om lag 6 tommer bred stålgaffel med mothaker på piggene (tindene). Til gaffelen er festet en lang trestang.
Kveitepigg (pigglodd) er et blylodd som er smelta rundt 2—4 store fiskekroker som er rettet ut. I loddet er festet et snøre. Når en ser fisken på botnen, blir loddet sloppet ned på den, og den blir spiddet fast. For stor kveite bruker en lodd forsynt med i eller 2 pigger med harpunspiss.
Kilder: Brobak, Karl: "Fartøy og Redskap"
Thorsen, Rolf: Slyenot.