Grønne småjevlar! av Arne Finnestad


«Grønne småjevlar!»

Fra barndommen.

Det e’ ei stonn siden eg skreiv «Stikkrennå» nå, så det e’ kansje på tide å fortella koffer det skremde livlorten or meg då eg trudde at tyskerarne va’ itte meg då eg låg der inne i stikkrenå 8.mai. -Frigjeringsdagen i 1945.

Det hadde seg sånn, at eg hadde fått med meg at det va’ någen norske soldatar så blei kalde for «Grønne jevlar». De va med på å jaga tyskerane ud or Frankrike. De hadde grønne alpehuer (beretar), og de va volsomme te å sloss, derfor blei de kalde for «Grønne jevlar» Eg huske ikkje kem så hadde fortalt meg om dette, men eg går ut fra at de må ha skjedd ein av de gongene eg va’ inne hos Romsø i Høyebakken for å hørra på radio. – Jo, du lese rett, eg va’ med å lytta på norske sendingar fra Engeland onna krigen. Eg huske iallefal to gonger eg va’ med, men det kan ha våre fleire bare at eg va’ for liden te å huska det.

Eg huska ‘kje lenger kem det va’ så tog meg med te Romsø. Eg misstenke ingen i familien, eg har spurt de så e’ eldre en meg om dette, men ingen har våre med på någe såddenåge. Men eg e’ sikker på at eg huske rett. De så tog meg med e’ nok ‘kje blandt oss lenger, men det må ha våre någen eg kjende godt, for eg va nokså beskjeden av meg på den tidå. Eg svarte aldrig når fremmande snakkte te meg, og det va’ de nok klar øve de så tok meg med, så det e’ kansje forde at eg va’ så beskjeden eg fekk vera med. –De jore vel reining med at eg holdt tett. Og tett har eg holdt, heilt te nå!
Då eg blei eldre har eg fått mistenke om at de hadde ein bestemt hensikt med å ta meg med. – Eg blei brukte som antenne på radioen. – Men då dette hende visste eg ‘kje ka ein radio va for någe. Det va’ jo forbudt å ha radio onna krigen.

Eg va’ med inn i et rom hos Romsø kor det sto ein kasse på et bord. Det va et grønt øya på kassen og det sprakte og freste inni ‘an. De sa at det va’ øya te ein katt eg såg, for oppi kassen va’ det ein rektige villkat de hadde fanga. De va’ redde for at ‘an konne stikka av igjen, og spurte om eg konne setta meg oppå låge te kassen. Eg va’ nok lettlurde, men eg konn ‘kje fatta å begriba kossen eg konne se øyene te katten tvers igjønå kassen. Og koffer hadde katten bare et øya? ‘An va’ visst glad i ongar, for ‘an blei roligare å freste ‘kje så møje itte at de hadde løfta meg opp å satte meg på kassen. For jobben fekk eg et krus med kakao. Kruset va’ lagd av någe så eg trudde va’ grønne bakelitt. (Det va’ nok plast, men eg trur ‘kje eg hadde hørt om plast på den tidå) De sa at eg hadde fått kruset, så det var mitt, men at eg ikkje kunne få det med meg endå, så det fekk vera ein hemmelighed så lenge. Eg fekk kruset itte at krigen va slutt. Men det sprakk itte ei korte tid, før eg kom hjem med det trur eg, så det e’ ingen andre i familien så huska dette kruset heller.

De «Grønne jevlane» hadde altså jaga tyskerane ud or Frankrike. – Og eg tenkte som så, at då jekk det vel an å jaga de ud av Norge og? Iallefall ud or Dusavigå. Eg starta derfor med planleggig av et angrep på de tyske soldatane så for fram og tebage langs med Grødemsveien. Fyst jalt de å skaffa meg udstyr. Å få fatt i ei grønne alpehua va’ vanskeligt, men hu Dadda (du kan lesa om henne i «Stikkrennå») hadde ei så va’ rød, den fekk greia seg. Jever fekk eg laga meg av tre. Det blei et rektig fint jever. Det hadde løb av rognbærrøyr, ein flatklemde pappspiker va’ hane, ein liden spiker va’ bøyde te avtrekkar og ein større spiker va’ bøyde te avtrekkarbøyle. Og så måtte eg jo ha armbinn. Ein gong det va’ brullup hos ein nabo kikka eg inn i ei sprikka i gardine. Der hang det et norsk flag på veggen, så eg meinte eg visste kossen et flag såg ud, så eg teinte et lide flag på papir så eg brukte te armbinn. Armbinne e’ vekke nå, men eg viste det ein gong te frøken Eide på skulen. Hu sa at eg hadde teina feil, eg hadde teina det blå korset med sidå av det kvida, ikkje inni så ‘e det retta, så eg hadde ikkje fått med meg adle detaljane. Eg må kansje forklara ka et rognbærrøyr ‘e for någe. Før i tidå brukte eletrikarene jernrøyr te å trekka ledningar ijånå. De va’ som regel svarte og fantes i fleire dimisjonar, og de tynnaste va’ akkurat passelige te å blåsa rognbær med. Derfor kalde me disse røyrå for rognbærrøyr sama ka me brukte de te, enten det nå va å singla med eller någe a’ent.

Nå hadde eg udstyre i orden, så nå va’ de bare å få samla ein styrke så konne vera med på angrepet. Eg klarte å få lokka med meg ‘an Birger. Birger va’ bare tri år gammale og eg va’ seks då dette hende, så at eg lokka ‘an med e’ nok det retta udtrykket. Nå bur ‘an Birger i Prestveien, og huske vel lide eller ingenting av det eg fortelle om, men då budde ‘an hos nermaste naboen vår i Dusavigå. Faren ‘ans Birger hadde ei svarte alpehua, den fekk ‘an Birger tag i. Jever av tre fekk ‘an og skaffa seg, så nå når begge hadde udstyret i orden va’ det bare å gå te aksjon.

Imydlå Grødemsveien og huse ‘an Birger budde i va’ der någen store steinar og gamle bildekk. Der jekk me i stilling og «banga» laus på adle milliterbilane så bevegte seg oppe på veien. Någen vinkte te oss, men de fleste tyskerane så satt på bilana såg oss ‘kje eingong, eller det kan henda de jore så de ‘kje såg oss. Eg vett ‘kje kor mange me «uskadeligjore», men te slutt kom det ein motorsykkel med sidevogn. Den stoppte, og ud or sidevognå spratt det ein tysker. Og ‘an kom imode oss. ‘An Birger hadde bere ved enn meg, sjøl om ‘an va’ mindre, – ‘an forsvant bag husjørna så ei ånd. Eg blei for opptogen av å se på de løgne boksene tyskeren hadde på seg, – de va’ så skrekkeligt vie. De hadde press på sidene istedenfor framme og de rakk bare ner te onna knenå. På beinå hadde ‘an høge svarte styvlar. Nå vett eg at det va’ ridebokser han hadde på seg. Men eg trur ‘kje at eg någen gong seinare har sett så vie ridebokser så han hadde. Då eg endelig fekk fart på beinå va’ det for seint. Eg blei hjelpte i vei med ein styvel i sessen. ‘An sa någe og, men oppfatta ‘kje ka. ‘An spende meg ‘kje hart, bare så eg kjende det, men det va nok te at eg mesten fekk panikk. Dette måtte de aldrig få greia på hjemma. Det jore de aldrig heller. ‘An Birger bisla ‘kje, og eg har aldrig fortelt någe. – Ikkje før nå!

Så nå vett dokker koffer eg någen dagar seinare låg inne i stikkrennå, heilt lamslåtte av redsel og tenkte at nå va’ tyskerane itte meg og sko ta meg for at eg skjøyd på dei.

De engelskmennene så kom te Dusavigå i dagane rett itte freden hadde røde beret. Då jore det liksom ingen ting at den eg hadde ikkje va’ grønne. (Eg lerte nokså snart at det var beret det hette ). Eg fortsatte å gå med den røde, og nå hadde eg lov av ‘na Dadda. Engelskmennene hade snob i lommane sine, og eg lerte meg ganske snart min fyste engelske setning: Do you have drops? Men det torde eg aldrig sei så någen i familien hørte på. Det va’ nemligt forbudt å tigga.

Som voksen fekk eg møda eg ein av de ekta grønne jevlane: Daniel Rommetveit fra Tananger. ‘An va’ med på invasjonen av Normandi. Itte krigen fortsatte han i millitere. Du kan lesa om han og de andre jevlane i bogå «Grønne Djevler» av Hans Braarvig.

Faren te Birger hette Ingolf Olsen. Morå hette Berta. Ingolf va’ fyrbødar ombord i DS «Sandeid» då den forliste i Mastrafjorden 5. desember 1951. Birger blei farlause den dagen. Ingolf va’ blandt de så aldrig kom hjem igjen.

 

Fra Stavanger Aftenblads database har vi fått tilsendt dette om forliset til D/S «Sandeid»: Da «Sandeid» gikk ned

I 1998 fikk Stavanger Dykkeklubb tillatelse til å dykke på vraket av D/S «Sandeid»: Se tekst og bilder fra dykket

Flere artikler fra samme kategori: Lektyre

  • Prolog til hundreårsfesten for Tasta skule av Jofrid Aamot

    PROLOG til hundreårsfesten for Tasta skule 7. oktober 1953. Av lærarinne Jofrid'Aamot. Det rusla frå gard til gard ein mann med ransel på rygg og tine i hand. Hans yrke var kunnskap å gjeva til dei som i vankunna streva. Hans nakke var...

    Les Mer

  • 4O ÅR PÅ TASTA SKOLE av Kari Ruud Torgersen

    Året var 1959. Et nytt skoleår sto for døren, og som nyutdannet 23-årig lærer fra Hedemarken, var jeg klar til å” erobre” det pedagogiske landskap. Lite ante jeg da at min yrkeskarriere kom til å strekke seg over 40 gilde og meningsfylte år ved Tasta skole. Dette var i årene da vi kunne skalte...

    Les Mer

  • ”Sabben, Sabba –Tønnes” og Sabbadalen!!! av Jan k. Torgersen

    Kan hende det er flere ”Tasta-buer”, ja andre turgåere med, som har liten eller ingen kjennskap til navnet Sabbadalen. Følger en Vølstadveien til endes, til turstien mellom Lille- og Store Stokkavannet er du i Sabbadalen . Den ligger nærmest i sydøst – nordvest retning. Dalen er fruktba...

    Les Mer

  • Dei sju Takle-jentene på Tasta av Takle søstrene

    Dette er et hefte på 65 sider, så vi har derfor valgt å legge det ut som et nedlastingsdokument. Trykker man på Bokmerker i margen på dokumentet kan man gå til den enkelte av søstrenes historie.

    Les Mer

  • En reise til røttene av Merete Skeibrok

    ekk om det er gitt ut bygdebøker fra stedet dine foreldre eller besteforeldre kommer fra. De kan gi deg masse nyttig informasjon, og det er enkelt å grave seg bakover i tiden. Slektsforskning blir en stadig mer populær hobby, også blant unge folk. Det er ikke rart, det e...

    Les Mer

  • Båring or bjutiful? av Merete Skeibrok

    Vi fra Tasta går stille i dørene. Det er liksom ikke noe stas å komme fra Tasta. Vi er på en måte Stavangers underdogs. Det er nesten som å komme fra Kvernevik: En ven...

    Les Mer

  • Tasta-viså av Martin Motland

    Tasta-viså Skrevet av Martin Motland i 1934 Melodi: Fjellveivisen Her på Tasta kan du tru, det e' skoie te å bu den så kjeme her e' ikkje idla faren. Du kan leva uden frykt,du kan sova ganske tygt,

    Les Mer

  • STIKKRENNÅ! av Arne Finnestad

    Det e' lenge siden krigen nå, det blei feira sekstiårsdag for D-dagen nå i sommar. Det e'kje lenger någen så spørr ka foreldrene eller besteforeldrene gjore på onna krigen, -men det e' jo 'kje lenger någen å spørr heller. Iallefall e' det ingen så komme te å spør ka eg gjore på, eg va'...

    Les Mer

  • En rusletur langs Tasta-stranden. Juli 1970 av Georg Danielsen

    FRA DUSAVIKVEIEN svinger en ny vei med velfriserte ene boliger og pene hager ned til stedet. På en fylling har veien tatt (Trykk på tegningene for større versjon) seg en pust i bakken - bokstavelig talt - og venter på et nytt framstøt langs stranden. For...

    Les Mer

  • Tasta skole i hundreogfemti! av Tore Lisen Børresen

    Det var i 1827 at vi her i landet fikk en lov om ”almueskoler på landet ”. Da ble det bestemt at en skulle ha en fast skole i hver kommune, og ellers omgangsskoler i hvert skoledistrikt. Den faste skolen i Hetland kommune ble bygd på Blåsenborg. Ellers ble det holdt skole på de forskjellige gå...

    Les Mer

  • Brev fra krigen! av Berit M. Grande

    Brevet fra krigen. Først fikk jeg telefon fra Jan K. Torgersen, leder av Tasta historielag. Deretter fulgte en e-post, og med den et vedlegg. Plutselig satt jeg i 2012 med et brev fra mormor i fanget! Brevet var datert Solhaug 14. desember 1942, nesten 10 år før jeg se...

    Les Mer

  • Store Stokkavatn som rekreasjonsområde av Inge Bø

    Med innslag av nostalgiske gutteaktiviteter Gleder året rundt Med ’Store Stokkavatn’ tenker jeg først og fremst på selve vatnet, men også på området rundt. Ikke minst tenker jeg på Golfbanen, Eskelandsskogen, Dyrsnes, Sundemarka og turstien. Selve vat...

    Les Mer