STIKKRENNÅ! av Arne Finnestad


Det e’ lenge siden krigen nå, det blei feira sekstiårsdag for D-dagen nå i sommar. Det e’kje lenger någen så spørr ka foreldrene eller besteforeldrene gjore på onna krigen, -men det e’ jo ‘kje lenger någen å spørr heller. Iallefall e’ det ingen så komme te å spør ka eg gjore på, eg va’ jo bare ein liden dredonge den gongen. Men sjøl om eg va’ liden så opplevde eg jo ting, og i min familie e’ det ein vel kjende hemmelighed at det hende någe spesielt med meg fredsdagen den 8 mai 1945. Det vil sei, -de visste ka så hende, de visst’kje koffer det hende. Den hemmeligheden holt eg lenge på, det gjekk øve 50 år før mor mi som den fyste fekk veda ka så jekk føre seg då det hende.

Eg har tidligare skreve om dammane i Lyngmarkå. Men det e’ jo’kje sikkert at adle har lest det eg har skreve om før, så her e’ ein liden forklaring: Lyngmarkå va’ ei store udmark så låg der så Finnestad Kretsfengsel nå ligge. Når det hadde regna danna det seg någen dammar der. I dammane lekte me med bådar me sjøl hadde lagd. I torkeperiodar så forsvant dammane itte kvert, men då va’ det bare å finna på någe a’ent å holla på med.

Vatenet fra dammane rant ud i ein bekk, og forsvant videre inn i ei stikkrenna så jekk inn onna Grødemsveien. Stikkrennå va’ av den typen så blei kalde for kisteveida, det vil dei at løbe va’ murt med stein, og så låg det steinheller opppå murane te låg på «kistå». Av og te sende me bådar inn i stikkrennå, og så skynde me oss øve veien for å ta imode bådane når de kom ud på den andra sidå. Det hende me fekk venta både lenge og vel, det kom aldrig ud någen båd. ‘An hadde havarert inne i stikkrennå.

Den 8 mai 1945 (eg visst’kje der og då at det va’ den 8 mai, det e’ eg blitt fortalt siden) befant eg meg av ein eller a’en gronn i aleina Lyngmarkå. Eg vett’kje koffer eg va aleina, kansje de andre ongane holt seg hjemma forde at de hadde fått med seg at det va’ någe spesiellet på gang denne dagen, at det va’ ein spesiell dag hadde iallfall ‘kje eg fått med meg. – Eg begynde å kjeda meg der aleina, så eg såg meg om itte någe å holla på med. Og plutselig kom eg på at eg ville kryba inn i stikkrennå for å se itte bådane så hadde havarert der inne. Det hadde nok’kje regna på ei stond, for stkkrennå va’ heilt torre.

Det va’ trangt inne i stikrennå, og någen plassar, der det va’ rast ner någen steinar, va’ det ekstra trangt, men det gjekk an å dra seg framøve med albuane og samtidig spenna fra med tedene. Det va’ litt mørkt der inne, men det kom lys inn fra den andra sidå, så det jekk fint an å se. Det jekk jevnt og trutt innøve og eg tenkte aldrig på at dette konne vera farligt. -Heilt te dess at eg hørte at det fåregjekk ting udføre stikkrennå. Eg hørte stemmer, det va’ någen så ropte og skreig te kvarandre og eg syntes og at eg hørte någen så sang. Eg hørt’kje ka det va’ de ropte og sang om, så eg trudde det var tyskerar. Ein hendelse, litt tidligare den våren, hadde gjort at eg va’ blitt livredde tyskerane, så eg blei liggande der så redde at eg ‘kje konne røra meg, og eg tårde mest’kje pusta. Eg hørte at det kjørde bilar øve meg, då rista det rundt meg, det drøste sand ner i nakken og håret på meg og eg blei reddare å reddare. Og då det kom ramlane någe så eg trudde va’ ein beltebil mysta eg pusten, eg trudde at nå sko eg dø. – Så huska eg ikkje meir om ka så hende mens eg låg der i stikkrennå.

Eg fant meg sjøl igjen inne i någen buskar så sto på den andra sidå av veien. Eg har ingen anelse om kor lenge eg låg inne i stikkrennå, eller kossen eg kom meg ud derifra og inn i buskane, eg har nok fått blokkering i hukommelsen når det gjelde den delen av live mitt. Det va’ heilt stilt omkring meg, det va’kje et menneske å se. Mens eg satt der å gjømde meg gjekk plutseligt opp for meg at nå va’ det «gjort». Småungar i dag de bæsja på seg. Sånne vederstyggeligheder gjor’kje me, me gjorde på oss. -Det vil sei, småungar gjorde på seg. Ikkje ein gutt så snart va’ seks år gammale og sko skriva seg inn på skulen te høsten. Dette va’ så flaut at eg glømde å vere redde. Eg krøyb lengre inn i buskane, satte meg godt te rette og bestemde meg for aldrig å gå hjem igjen.

Blokeringane i hukommelsen gjelde nok fleire ting så hende vider denne dagen. Eg har heila resten live trudd det va’ hu Dadda så te slutt fant meg, men her om dagen sa syster mi at det va’ hu. (Eg hadde bare ei syster på den tidå.) Hu Dadda va’ systerå te morå vår, de mysta foreldrene sine då hu Dadda bare va’ syv år gammale, så hu budde hos osser te hu blei gifte og vel så det. Hu blei ved dåben udstyrde med to fine navn, men de navnå va’ det ingen så brukte. Det e’ de ingen så gjørr i dag heller. Mens me va’ små blei hu kalde for Dadda av syster mi og meg, andre kalde na’ for Lillemor, og det gjørr me og i dag.

Det va altså syster mi, hu Berit så fant meg. Hu fekk meg hjem og gjorde meg reine. Stakkars henne, hu hadde nok litt av ein jobb. Hu e’ jo bare to år eldre enn meg. Hu fekk meg på bussen og inn te byn for å feira frigjøringsdagen samen med resten av familien. Eg huska ingenting av dette, det e’ det hu så har fortalt meg. Det neste eg huska e’ at me sto på plattingen udføre Romsø og såg at gadå framføre posthuse, ront Breiavattene og heila Torjå va fodle av folk. Det sista eg huska fra denne begivehetsrige dagen va’ at det forvilla seg ein bil inn i folkehavet. Plutseligt så forsvant bilen, eg konne k’je begriba kor ‘an blei av. At bilen forsvant fordi at ‘an blei dekte av adle folkå så hoppte oppå ‘an klarde den øvanstrengde hjernen min ‘kje å få med seg.

Det har jo gått opp for meg at det levenet eg hørde mens eg låg inne i stikkrennå, va’ feststemde folk så feirde dagen mens de skrålte og sang på veien te byn. At det kjørte ein beltebil øve stikkrennå mens eg låg der trur eg den dag i dag. Tyskerane hadde et svert festningsannlegg ude på Grødem, så det for allslags militerbilar fram å tebage langs veien. Ellers blei eg prega av denne hendelsen nokså lenge. Eg måtte bli voksen å få ongar sjøl før at eg tålde odøren av ei sjedå bleia. Då blei jo det ein dyd av ein nødvendighed å takla sånne dagligdagse gjøremål. Så nå i dag når minsta barnabarne komme å seie: -Best å bytta bestefar! -Ja då e’ de ein fornøyelse å konna hjelpa ‘an av med probeme.
Eg fortelle kansje om koffer tyskerane skremde livlorten av meg ein a’en gog.

Flere artikler fra samme kategori: Lektyre

  • Prolog til hundreårsfesten for Tasta skule av Jofrid Aamot

    PROLOG til hundreårsfesten for Tasta skule 7. oktober 1953. Av lærarinne Jofrid'Aamot. Det rusla frå gard til gard ein mann med ransel på rygg og tine i hand. Hans yrke var kunnskap å gjeva til dei som i vankunna streva. Hans nakke var...

    Les Mer

  • 4O ÅR PÅ TASTA SKOLE av Kari Ruud Torgersen

    Året var 1959. Et nytt skoleår sto for døren, og som nyutdannet 23-årig lærer fra Hedemarken, var jeg klar til å” erobre” det pedagogiske landskap. Lite ante jeg da at min yrkeskarriere kom til å strekke seg over 40 gilde og meningsfylte år ved Tasta skole. Dette var i årene da vi kunne skalte...

    Les Mer

  • ”Sabben, Sabba –Tønnes” og Sabbadalen!!! av Jan k. Torgersen

    Kan hende det er flere ”Tasta-buer”, ja andre turgåere med, som har liten eller ingen kjennskap til navnet Sabbadalen. Følger en Vølstadveien til endes, til turstien mellom Lille- og Store Stokkavannet er du i Sabbadalen . Den ligger nærmest i sydøst – nordvest retning. Dalen er fruktba...

    Les Mer

  • Dei sju Takle-jentene på Tasta av Takle søstrene

    Dette er et hefte på 65 sider, så vi har derfor valgt å legge det ut som et nedlastingsdokument. Trykker man på Bokmerker i margen på dokumentet kan man gå til den enkelte av søstrenes historie.

    Les Mer

  • En reise til røttene av Merete Skeibrok

    ekk om det er gitt ut bygdebøker fra stedet dine foreldre eller besteforeldre kommer fra. De kan gi deg masse nyttig informasjon, og det er enkelt å grave seg bakover i tiden. Slektsforskning blir en stadig mer populær hobby, også blant unge folk. Det er ikke rart, det e...

    Les Mer

  • Båring or bjutiful? av Merete Skeibrok

    Vi fra Tasta går stille i dørene. Det er liksom ikke noe stas å komme fra Tasta. Vi er på en måte Stavangers underdogs. Det er nesten som å komme fra Kvernevik: En ven...

    Les Mer

  • Tasta-viså av Martin Motland

    Tasta-viså Skrevet av Martin Motland i 1934 Melodi: Fjellveivisen Her på Tasta kan du tru, det e' skoie te å bu den så kjeme her e' ikkje idla faren. Du kan leva uden frykt,du kan sova ganske tygt,

    Les Mer

  • Grønne småjevlar! av Arne Finnestad

    "Grønne småjevlar!" Fra barndommen. Det e' ei stonn siden eg skreiv "Stikkrennå" nå, så det e' kansje på tide å fortella koffer det skremde livlorten or meg då eg trudde at ty...

    Les Mer

  • En rusletur langs Tasta-stranden. Juli 1970 av Georg Danielsen

    FRA DUSAVIKVEIEN svinger en ny vei med velfriserte ene boliger og pene hager ned til stedet. På en fylling har veien tatt (Trykk på tegningene for større versjon) seg en pust i bakken - bokstavelig talt - og venter på et nytt framstøt langs stranden. For...

    Les Mer

  • Tasta skole i hundreogfemti! av Tore Lisen Børresen

    Det var i 1827 at vi her i landet fikk en lov om ”almueskoler på landet ”. Da ble det bestemt at en skulle ha en fast skole i hver kommune, og ellers omgangsskoler i hvert skoledistrikt. Den faste skolen i Hetland kommune ble bygd på Blåsenborg. Ellers ble det holdt skole på de forskjellige gå...

    Les Mer

  • Brev fra krigen! av Berit M. Grande

    Brevet fra krigen. Først fikk jeg telefon fra Jan K. Torgersen, leder av Tasta historielag. Deretter fulgte en e-post, og med den et vedlegg. Plutselig satt jeg i 2012 med et brev fra mormor i fanget! Brevet var datert Solhaug 14. desember 1942, nesten 10 år før jeg se...

    Les Mer

  • Store Stokkavatn som rekreasjonsområde av Inge Bø

    Med innslag av nostalgiske gutteaktiviteter Gleder året rundt Med ’Store Stokkavatn’ tenker jeg først og fremst på selve vatnet, men også på området rundt. Ikke minst tenker jeg på Golfbanen, Eskelandsskogen, Dyrsnes, Sundemarka og turstien. Selve vat...

    Les Mer