Stavanger kommune hilser
VED ORDFØRER ARNE RETTEDAL
På vegne av vår by hilser jeg Tasta skole med sine 125 år og gratulerer med nytt gymnastikkbygg.

I løpet av de 25 år som har gått siden Tasta skole passerte 100 års milepelen, har det skjedd store og gledelige ting innenfor skoleutbygging i vårt bysamfunn. Tasta skole har vært Stavangerskole i fra 1965. Stavanger by har opp gjennom årene, ved kommtmegrensereguleringer, overtatt tidligere Hetland skoler. Første gang i 1849, så Hetlandsmarken skole i 1923 og siste ved kommunesammenslåingen fra 1. januar 1965 Tasta skole og de andre Hetlandsskolene, som lå i ring rundt Stavanger.

Det er gledelig å konstatere at byen i de siste 10-15 år har maktet å realisere byggingen av mange nye skoler, og også funnet muligheter for å modernisere og bygge ut de gamle skolene. For Tasta skoles vedkommende har man så sent som i 1976 foretatt en ombygging av det gamle kolebygget, tidligere har man fått et nybygg i 1956 med nye klasserom, håndarbeidsrom og gymnastikkrom.

Det som skjer i jubileumsåret er innviing av et nytt gymnastikkbygg. Tasta skole ligger i et utbyggingsområde, dog har Vardenes skole tatt en del elever fra Tasta skole, som også var forutsetningen på bakgrunn av den sterke utbygging som har pågått i Tastaområdet.

De kommunale myndigheter er fullt oppmerksom på de vanskelige trafikkforholdene ved Tasta skole. Skolen ligger i et vakkert landlig miljø. Kommunen vil gjøre sitt ytterste for å bevare dette miljøet og sikre skoleveien for barna.

Jeg ønsker Tasta skole til lykke med det nye gymnastikkbygget og jubileet og håper at skolen vil få gode arbeidsvilkår i årene som kommer.

Skolestyrets jubileumshilsen
VED INGV. HOLM

En hilsen til elever, foreldre og lærere ved Tasta skole i anledning 125-års jubileet.

Å feire 125-års jubileum er ingen liten begivenhet. Det er slett ikke så mange skoler og institusjoner i vårt land som har en så høy alder. Derfor er det noe “ærverdig” over skolen og.jubileumsfeiringen, noe som jeg tror det er riktig å peke på.

Ser vi tilbake på de 125 år, aner vi kanskje noe om hva skolen har betydd for generasjonene før oss. Gjennom skiftende tider med ofte trange kår og fram til idag med velstand og god økonomi, har skolen ikke bare formidlet kunnskaper og viten, men den har i kanskje like høy grad skapt holdninger og dermed livsstil for tusener av barn i Tastaområdet.

Vi vet at skolen på mange måter har hatt stor betydning i de tidligere år. Vi vet også at Stavanger har vokst sterkt i den senere tid, og selv om ikke byen kan betegnes som en storby, er den likevel blitt så stor at unge og eldre mer enn tidligere skjønner hvilke verdier som kan hentes fra bydelen og lokalmiljøet. Og hva er mer naturlig enn at elever og foreldre søker kontakt i skolen og de aktiviteter som foregår der.

Derfor er det svært viktig å gi skolen de beste arbeidsmuligheter for de mange oppgaver som hviler på den. Jeg håper og tror at det nye gymnastikkbygget vil bidra til økt trivsel og gi lærere og elever inspirasjon og arbeidsmuligheter til å løse nye arbeidsoppgaver som ligger foran.

Det er en glede for meg på vegne av Stavanger skolestyre å ønske dere alle til lykke med jubileet!

Tasta skule 125 år
VED ARNE HOVDA

Frå Varden til Veden eit vidsyn seg breier
i mil etter mil omkring –
fjellheimen høge, heiar og havet vide
i ofseleg endelaus ring.

Øyar og holmar, båar og skjer attum bråtet –
fjordar og stille sund –
alt kan du øygna frå Tasta-grenda
om berre du ofrar ei stund.

Eit bondeland bygd om til by kan ein skoda
kring vardane der ein står.
Men vardane sjølv i tidlaus tenest
har levd under alle kår.

I 1953 hadde skulen på Tasta 100-års jubileum. Det blei då laga eit jupileumsskrift der den store framgangen i skulesektoren sett får ymse sider, blei vist. Det har gått 25 år sidan den tid, og skulen vil då gjerne markera 125-års jubileet.

I denne tida har Tasta som resten av Hetland – unnateke Riska – blitt samanslått med Stavanger. Det var frå 1. januar 1965 at alle Tasta-buer blei byfolk. Det budde ved samanslåinga kring 4900 innbygjarar i Tasta krins 5 år tidlegare budde her ca. 3500, og 1. januar 1978 var innbyggjartalet 7250.

I tidlegare tider tykte folk at Tasta ikkje var nokon tillokkande stad å busetje seg. Ein høyrde då ofte uttrykk som Tasta-fant, Tasta-tysk og liknande. Kva tid slikt syn stammer frå er ikkje godt å segja, men den sterke innflyttinga og dermed oppbygginga av krinsen har vatna ut og viska bort mest alt av nedvurderinga.

Det ligg nær å tru likevel at eit uvanleg utstrekt venting på løyvingar til ymse offentlege førernål i høve utbygginga, har ein viss samanheng med “U-landet” Tasta.

I 1953 var det eitt skulehus på Tasta (med den kjende “gammaldassen” midt borte på tunet). Ein sakna i den tida meir skulerom, men elles var ein stort sett nøgde med tilhøva.

Skulen var etter tida bra utrusta med læremiddel for dei ymse fag. I 1956 blei det teke i bruk eit skulebygg til, og i år – jubileumsåret – held ein på med å gjera seg ferdig med end å eitt bygg med gymnastikksal og bad og eit lite symjebasseng – øvingsbasseng.

Det skjedde mykje i dei førre 100 åra i skulekrinsen Tasta, men dei siste 25 åra har det ikkje skjedd mindre, sjølv om desse tidbolkane vanskeleg kan samanliknast.

Skulen blei i 60-åra bygd om frå 7-årig folke skule til 9-årig grunnskule. Denne skulen er så delt i 6-årig barneskule og 3-årig ungdomsskule. Ungdomsskule blei bygd i indre delen av krinsen, og fekk namnet Tastaveden skule. Den er bygd for det ein kallar 5 parallellar. Det er ein skule for normalt 15 klassar.

Austanfor ungdomsskulen på same eigedomen blei det i 1966 teke i bruk ein ny barneskule med namnet Byfjord skule. Dette var første byggetrinn av ein skule planlagd for 18 klassar. Skulen her har det på mange vis kummerleg. Ein har i mange år venta sårt på andre byggetrinnet. Plananae er ferdige, og ein har von om at utvidinga vil bli sett i gong i 1979.

Nedslagsfeltet til Byfjorden frå Tastaveden til Dusavik er etter kvart blitt bymessig utbygt. Ved Vardeneset blei det attåt reist ei bustadblokk i 10 høgder.

Den sterke utbygginga her medførte at det måtte byggjast skule, og Vardenes skule blei teken i bruk i 1976. Men alt i 1978 måtte skulen utvidast med eit nybygg.

Her er nå alltså 4 skule anlegg i bygda. Av desse er 3 barneskular og ein ungdomsskule. Ser ein på barnetalet, var det i 1953 333 elevar i 7 klassetrinn. I 1978 går 866 elevar i barneskulen – og 450 elevar i ungdomskulen. Talet på lærarar har og auka monaleg. I 1953 var her 10, og i 1978 er her 50 i barneskulen og 38 i ungdomskulen.

Dette er då stutt fortalt om skulane på Tasta, og talet på elevar og lærar som nytter dei Etter planane vidare skal det i nær framtid setjast opp ein idrettshall med basseng på skuleområdet på Indre Tasta. Dette er tenkt å bli eit anlegg til bate for skulane, og for bygda i det heile, til ymse aktivitetar og føremål.

Planane går og ut på at det skal reisast ein kombinert barne- og ungdomsskule på Øvre Tasta.

I 20-åra var det liten fåre med å ferdast på vegen. Ein av dei likaste kjelkebakkane kryssa Randabergvegen. Såvidt eg minnest skjedde inga ulukke av den grunn. Vegen var dårleg og dei få bilane som fanst tok det med ro.

I seinare tid er vegane blitt livsfårlege, og då sjølvsagt serleg for born. For å hjelpa på dette er det bygt ein skulesti over Tastaveden. Likeeins er det bygt fortau langs Randabergveien frå gamle bygrensa til Høie. Utanom dette er vegkrysset for avkjøring til skuleanleggapå Indre Tasta ljosregulert. Det er godt at slike ting blir gjennomført. Det er berre så synd at born og foreldre i årevis må leva med den påkjenninga fårlege vegar gir før det blir sett i verk noko.

Det står ennå mykje att å retta på i krinsen i så måte. Til slutt eit gamalt ordtak:

Kunnskap er lett å bera.
Lukka til

Fra Tasta skolekorps historie
VED KJELL SØREIDE

Når en minnes tilbake på de årene som er gått siden Tasta skolekorps eller Tasta skules guttemusikkorps som navnet da var, ble stiftet, er det så mangt en kunne dra fram og fortelle om. I denne sammenheng blir det for det meste spredte glimt fra korpsets snart 30-årige historie, kanskje med hovedvekten på de første årene.

Flere skoler, mest i byene, hadde sine korps fra før krigen. I årene etter krigens slutt i 1945, ble det mer fart i arbeidet med korpsmusikken, og skolene på landsbygda kom mer inn i bildet. Tasta som den gang hørte til Hetland kommune, hadde Stavanger nær innpå livet, og der hadde flere skoler sitt korps. Foreldrelaget ved Tasta skole ble tidlig bitt av basillen, og et samlet styre gikk inn for å skaffe midler til å starte et musikk-korps.

Enda landet vårt var nedslitt etter fem års krig og okkupasjon, og pengene ikke satt så løst mellom fingrene som i dag, så en med optimisme framover. Oppgaven skulle føres vel i havn. Ar om annet ga basarer penger i kassen, og styret i foreldrelaget delte skolekretsen mellom seg og tok ut på “tiggerferd”. Ved dør til døraksjoner var målet å fylle opp i en slunken pengekasse. Det ble tatt opp lån i Hetland Sparebank med garanti fra kommunen.

Da jeg kom til skolen her i 1950, var det forberedende arbeid kommet godt i gang. Det var kjekt å se den iver styremedlemmene gikk til verket med. Ja, hele bygda var med på dette. Nå var en kommet i siget, en kunne sette i gang.

Fra 4. klassene ved skolen ble det tatt ut 16 gutter, og disse ble satt i notelære. Den tid var det ikke opplæring i sang og musikk som vi har det i dag. Her var det å starte helt fra botn av. Hjelpemidler var det ikke, annet enn tavle og kritt, men det var så. Instrument fantes ikke, de var bestilt hos Erling Ness i byen. Det var ingen enkel sak å få tak i blåseinstrument da. Flere fabrikker der instrumentene kom fra, var nedbombet i krigen, og etterspørselen var mye større enn tilgangen. En måtte smøre seg med tålmodighet og ta til takke med det som kom.

Etter jul 1950 kom de første instrumentene. Ser for meg de blanke forventningsfulle barneøynene, som skinte om kapp med sølvfargen i de nye Tema-instrumentene.

For å gjøre en lang historie kort. Samspillet tok til, og det var morsomt første gangen vi greide å spille et stykke fra begynnelse til slutt uten å stoppe underveis.

Mens øvingene gikk for fullt, arbeidet mødrene til de unge musikantene med å skaffe korpset uniformer. Mye av dette arbeidet ble utført privat. Det viste seg nemlig nå som så mange ganger senere, at mødrene gjorde en fantastisk innsats. Uniformene var ferdige til bruk 17. mai 1952.

Dagen kom med strålende sol, en dag som passet de lyskledte, kvitt og lyseblått. Kanskje var det et lommetørkle som måtte opp i øyekroken da “Ja vi elsker” ble spilt ved flaggheisingen om morgenen. Stolte var nok karene da de marsjerte i spissen for skolen til byen. Korpset hadde øvd inn to marsjer for anledningen, og disse ble spilt jevnt og trutt. Godt føltes det sikkert med en mellomlanding på Torget før neste rundgang i byen.

Spenning og forventning hadde fått sin utløsning, og det smakte nok godt da dagen var over, og en følte at dette gikk jo ganske bra. Det har blitt mange 17.-maitog korpset har spilt til byen i årenes løp. Sola har ikke alltid skint som første gangen, men toget skulle fram. Det var litt av en prestasjon å gå fra skolen her til byen, og etterpå gatelangs der inne.

Foreldrelaget så seg ferdig med sin oppgave angående korpset, og skolen overtok det.

Korpset fikk eget styre, og med årene kom det til en meget god støtteforening, Mødreklubben.

I 1954 deltok korpset for første gang på et kretsstevne. Det var i Sandnes, og der deltok korps fra hele fylket. Med tiden ble det mange stevner, både krets stevner og landsstevner, fra Kristiansand – Oslo i sør til Trondheim i nord.

Skulle jeg dra fram minner fra disse stevnene, tenker jeg samlingen på Ullevål stadion da 21000 jenter og gutter spilte “Ja, vi elsker” samtidig. For et imponerende korps! For et syn da alle løftet instrumentene sine i været! Ikke rart at utlendinger som var til stede, ble i undring over det de så.

Jenter ble tatt opp som medlemmer i korpset da det var gått noen år. Det viste seg å være en god løsning, og vi finner dem representert på alle instrument.

Skolekorpset stiller opp i barnetotget 17. mai 1952

Skolekorpset i 1978

Skolekorpset har i alle år stått tilsluttet R.M.-forbund og dermed også N .M.-forbund. Korpset blir styrt etter R.M.-forbundet sine lover. Korpset betaler kontingent til forbundet og får tilsendt medlemsblad.

De senere årene har korpsene hatt god hjelp fra Stavanger musikkskole. Elever ved alle skoler får anledning til å lære noter, og ved senere høve lære å spille på et instrument. Barna kommer med dette tidligere med i opplæringen.

Korpset har vært flittig brukt, og det er å håpe at det ved sitt nærvær har vært med å skape fest og glede for andre.

Gjennom mange år har korpset vært å finne ved jule- og påskekonserter i byen. l. og 17. mai, Sangens og musikkens dag var faste spilledager, likeså julaften i kirken. Våren var alltid en travel tid for korpset. Da skulle alt gjøres klappet og klart til eventuelle krets- eller lands stevner, eller en tur var forestående. Her kan nevnes turer til England, Skotland, Sverige, Danmark og Tyskland.

Det var alltid kjekt å være med. God korpsånd og fin oppførsel gjorde arbeidet trivelig, enten det var heime eller ute.

Ved korpsets 25-årsjubileum i 1975 mønstret laget 60 musikanter. Rekrutteringen kommer for det meste fra Tasta og Byfjord skole, og tilgangen er det ingen ting å si på.

Det må og tas med at samarbeidet med foreldre, skole og alle styrene korpset har hatt, alltid har vært godt.

Høsten 1977 fikk korpset ny dirigent, Kjell Larsen. De eldste kom nå i et såkalt seniorkorpset, de yngste ijuniorkorpset. De største har under kyndig ledelse nådd svært langt. På musikkfestivalen i Bergen sist sommer, gikk de helt til topps i første divisjon, sammen med Tjensvoll skolekorps.

Mange navn kunne vært nevnt i forbindelse med arbeidet i og for korpset, men i denne sammenheng får det bero.

Til slutt vil jeg ønske alt godt for arbeidet videre. Måtte mange få nytte seg av det tilbudet et skolekorps har å by de helt unge idag.

SKOLEN VÅR

Skolen vår er stor og god,
ligger her i fred og ro.
Og på lille nr. 3,
sitter klasse 5 B.

Hundreogfemogtyveår,
er den gamle skolen vår.
Tasta skole – hvit og pen,
jeg vil gjerne hylle den.

Ida 5B

HEI HURRA FOR SKOLEN VÅR
SOM ER 125 ÅR I ÅR

Tasta skole har et gult hus og et hvitt hus.
Vi går på den skolen som er gul.
Tasta har stor skolegård.
Skolen vår er fin. Skolen vår er gammel.
Skolen vår står trygt og bra.
Den har to porter. Den har en mark. Vi sklir på isen.
Det er en katt på skolen vår.
Skolen har snart jubileum. Den fyller 125 år.
Vi er 22 elever i klassen vår.
Vi har det peneste klasserommet på skolen.
Vi synes det er en koselig skole.
Nesten ingen erter hverandre.
Det er mange greie lærere og unger på Tasta.

Fra klasse 2B

MIN MENING OM SKOLEN

Her i Norge er vi heldige som har så gode skoler å gå på. Det er slett ikke alle land som har så gode skoler som oss. I Norge får også alle barna gå på skole, og det er jo veldig fint sett i forhold til en del andre land hvor det er slik at foreldrene simpelthen ikke har råd til å sende barna sine på skolen. Det er ikke rart at det er mye analfabetisme i f.eks. Afrika og Asia!

Hvis vi sammenligner skolen i dag med skolen for 50 år siden finner vi en enorm forskjell. Før kunne det nok hende at barna kom hjem med sår og rød bak, noe som ikke skjer i dag. Skolene og skolemateriellet var heller ikke det samme. Det var også mange som bare gikk på skolen anenhver uke eller annenhver måned, kanskje fordi det ikke var nok lærere, og da ble det jo mye mer strev og mye mer lekser de dagene de gikk på skolen.

Tok vi en rundspørring blant noen tilfeldig utvalgte elever, ville vi raskt finne ut at de syntes skolen er noe veldig kjedelig med slit og strev og en hel haug med lekser. Men jeg er ikke så sikker på om de virkelig mente dette, for i andre land hvor barna av forskjellige grunner ikke får gå på skolen er dette ofte deres aller høyeste ønske. Så jeg synes at vi burde være kjempefornøyde med skolene her i Norge. Det er i alle fall jeg! Frode 6 A

DRØMMESKOLEN MIN

Min skole skal være stor og flott,
nesten som et lite slott.
Med blide lærere og glade elever,
ikke slit og noen som strever.
Ingen sure miner,
og bare kjekke timer.

I skolegården skal vi synge,
juble, hoppe tau og gynge.
Vi skal gjøre hva vi vil,
holde egget og hinke spill.
Skolen skal ha et svømmebasseng,
med stupebrett og barfotgang.
Så vil jeg vår skole skal være,
for den fyller 125 år med ære.

Elisabeth 5B

Minner

Alle har vi våre minner fra skoledagene. ARNE JACOBSEN har i en samtale med en del eldre elever skrevet ned hva disse husker best fra tiden ved skolen.

Så langt tilbake som før århundreskiftet hadde Alfred Pedersen sin skolegang. De gikk på skolen hver tredje dag og hadde fri l time midt på dagen hvor de som Lodde nærmest kunne gå hjem og spise middag. Den årlige turen til Ryfylke minnes han med glede.

En annen av de eldre, Martin jacobsen, kunne fortelle at turen til Ardalsfjorden gikk med båten “ROBERT”. Denne hadde en føringsbåt som het “K0FFEN” ved siden av, Skolebarna hadde med seg pannekaker og brus.

Det ble arrangert planteturer til Veden tidlig på våren og det var kaldt på fingrene, husker Bertha Høie, Hun gikk på skolen like etter århundreskiftet. Elevene brukte tavle og griffel istedet for papir og blyant. På den tiden gikk de over fra langbenker til pulter, vi husker den typen hvor vi måtte bøye samtlige ledd i kroppen og smyge seg inn mellom setet og pultlokket.

Samuel Hodnefjeld fortalte at de måtte holde skrivesaker selv, En penn kostet l øre, en blyant 5 øre og en skrive blokk hele 10 øre. Lærerne sørget for at elevene fikk sette penger inn i banken og i løpet av året ble det noen kroner av det.

Et stadig omkved under intervjuene var det gode samholdet og kameratskapet ved skolen, både elevene imellom og mellom lærer og. elev.

Både JacobHøie og Gabriel Byberg understreket spesielt dette forhold, Førstnevnte husket 100 års jubileet for Norges frigjøring som ble feiret med brus og kaker.

Hamilton Aspelund husket spesielt en opplevelse fra skoletiden hvor 2 av elevene hadde snudd blekkhusene på hodet slik at blekket rant utover bordet. De to fikk sin velfortjente straff. Læreren ga dem rapp over hendene med bjørkeris og etterpå måtte de vaske golvet. Aspelund skaffet den første fotballen til skolen og fotballklubben “TERJE” ble stiftet.

Knut Høie fortalte at læreren var nøye på at barna satt rett ryggen. Han gikk ofte mellom pultrekkene og rettet på skjeve rygger slik at holdningen skulle bli bra.

Som alle levende organer har også skolen stått i utviklingens tegn. For elevene har dette markert seg ved f.eks. skifte av lærere. En del av disse bodde i lærerboliger ved skolen og ga sine impulser også i samband med sine familie.

Mange lærernavn er nevnt under intenjuene. De fleste ble husket for sine særtrekk, en spilte fele, en “rettet” rygger osv.

Men som sagt, omkvedet er at tiden ved skolen var en gild tid og den vil alltid stå som et kjært minne.

SKOLEN MIN

Tasta skole den er fin,
men folk kjører forbi som svin,
Det burde rettes et blikk,
mot sånn farlig trafikk.

Men i fager sang,
spiller vi noter med klang.
Norsk vil jeg ha v’ekk,
for der skriver vi så mye med blekk.

Men i O-fag er det bare gøy,
der lærer vi om gras og høy.
Når vi har prøve i matematikk,
får jeg ikke panikk.

Før i tiden var det ikke så mange fag,
men siden har det gått slag i slag.
Snart sier jeg til skolen adjøss,
og stikker til sjøs.

Håvard 5 A

Foreldrenes syn på skolen
VED JACOB HODNEFJELD

Byens eldste skole, Tasta skole runder 125 år. Det har vært en enorm utvikling på skolesektoren fra 1853 til 1978, som på de fleste andre felter, men for oss foreldre vil eleven – vårt eget barn – alltid være det sentrale punkt i forholdet til- og interessen for skolen.

Mange av dem som har barn på Tasta skole har selv hatt sin skolegang der, og føler derfor ekstra sterke bånd knyttet til skolen, -til selve skolebygningen og den atmosfære vi opplever ved igjen å være en del av skolesamfunnet.

Vi oppdager imidlertid fort den utvikling som har skjedd fra den gang vi selv var elever, en utvikling så stor at den lett kan skape avstand og gjøre oss fremmede for den virksomhet som i dag drives i skolen. Når dette i vårt tilfelle ikke er skjedd, kan vi vel i første rekke takke det stabile bomiljø, den stabile lærerstab, skolens størrelse og skoleledelsens syn på samarbeid med hjemmet for dette.

Forholdene blir fra skolens side tilrettelagt på en utmerket måte, og oppmuntrer til åpent og forpliktende samarbeid til felles beste. Skoleloven understreker i sin formålsparagraf at grunnskolen i forståelse og samarbeid med hjemmet skal hjelpe til med å gi elevene undervisning og oppdragelse.

Hjemmet har alltid hovedansvaret.

For å kunne nå dette målet, legges det ned et omfattende arbeid i f.eks. at skolens rådsorganer skal bF et så effektivt redskap som mulig.

Enkelte foreldre ser av ulike grunner ikke anledning til å delta i virksomheten. Disse frasier seg retten og muligheten til å influere på skolens videre utvikling. Det bør føles som et privilegium å delta, og når en studerer de omfattende saksområder foreldre kan bli orientert om og få nnflytelse på som fremgår av instruksene for foreldreråd og samarbeidsutvalg, så bør det gis en sterk oppfordring til alle om å være med i samarbeidet.

Mønsterplanen er et nøkkelbegrep i grunnskolens mål og virke. Den gir rammen for den moralske, sosiale og kunnskapsmessige utvikling skolen skal hjelpe til med å fremme. Mønsterplanen er klar i sin omtale av samspillet mellom hjem og skole, og forutsetter samarbeid for å lykkes å nå målet. Vi oppfordrer alle til å være med, delta i konferanser og klassemøter, skaff dere innsikt i barnas dagligliv i skolen. En positiv holdning vil smitte til barna.

Kunnskap og kjennskap til skolesamfunnet vil utfordre deg til ytterligere innsats.

Dessuten er Tasta skole en “åpen” skole, ikke bygningsmessig men holdningsmessig. Du vil alltid få den hjelp du trenger der.

Vi gratulerer jubilanten med dagen, og gode år fortsatt i samarbeidets ånd.

Vel møtt i skolen.

Skolebygning fra 1956

Skulen vår

Mel.: Det e’ sjynt å kjør a buss. . . . .
Tekst: Ajax

Her e’ me fra Tasta skule, me så holde ‘an i sving.
Uden osser va’ kje skulen någen ting.
Ka sko lererane gjørra? Ka sko “frøknå” stella med,
hvis der ikkje fantes skuleongar te.
Og ka sko pedellen gjørra, og bestyraren så rår?
Gå å fela i ein tomme skulegår?
Me ha spørt om dette hjemma, spørt na mor og spørt ‘an far
De har begge gitt et svert forstandigt svar:
Det e, godt at me e’ te.
Det e’ møje bare det.
Og skulen vår
bestandigt åben står,
så før i hondre-femogtyve år.
Før i tiå va’ ‘an liden, har me hørt di gamle sei.
Han va’ ingen ting å bresa med, å nei.
Men han far så ein gong gjekk der, bestefar og faren hans,
fek den lerdom så di trengde te, med glans.
Adle lerte di å lesa, og di fleste klart forstod
atte fira e’ ein sum av to og to.
Salmevers og katekismus sad så spigra, absolutt
den gong skuleti og leksestri tog slutt.
Det va’ godt at di var te.
Det e møje bare det.
Og skulen vår
han står nå der ‘an står,
mens slekter fylle slektene så går.
Tiene e’ blitt forandra. Det e’ Tasta Skule med.
Stort mær staselige kan ‘an ikje ble.
Her e’ nye gymnastikksal. Det har toge førti år
fra beslutningen te ferige ‘an står.
Nye symmehall ska komma, ja ‘an komme ganske snart.
Me kan bare hiva klenå, klar te start.
Det e’ godt at någen mase. Me e’ enige om det.
Ellers ville sikkert ikje någe skje.
Det e’ godt at me e’ te.
Godt at me kan masa med.
Og skulen vår
vil klara mange år,
så fiffa og så fine så ‘an står.
Det e’ kjekt å gå på skule n – Me e’ enige om det.
Her e’ radio og film og mære te.
Kor e’ griffelen og tavlå? Kor e’ penn og kor e’ blekk?
Det og spanskrøyre e’ ganske bårte vekk.
E’ det me og ikje skulen så har fått ein nye stil?
E’ der mære av forståelse og smil?
Ka va’ nye gymnastiksal, nye symmehall og sån,
hvis me ikje hadde skulens gode ånd.
Det e’ godt at me e’ te.
Godt at nettopp me får se
at tingå går
alt bere år for år
på denne goe, gamle skulen vår.
Men, mens skulen vår e’ trygge, e’ kje skuleveien det.
Dette må der faktisk gjørrast någe med.
Arbeidsudvalg og foreldre må få fiksa te ei bru,
så kan berg’oss fra trafikk og bilars gru.
For ka va’ vel Tasta Skule, hvis elevane tog skrekk
og av bilane blei mobba ganske vekk.
Det e’ kjekt å gå på skulen, men det bør vel helste skje
uden brekte bein og verre ting enn det.
Me vil gjedna vera te.
Det e’ kjekt å vera det.
Så sedd i gang
og lag ein “skulegang”
kor ingen trenge frykta for et pang.
Tasta Skule jubilere. Me har prøft å jubla med.
Derfor va’ det denne sangen vår blei te.
Me har dikta det me konne. Me har rimt så svetten randt.
Mange vers blei te, om ikje någe a’nt.
Me vil håba atte sangen e’ blitt sån at du forstår
at me lige osser godt på skulen vår.
Tasta Skule, det e’ skulen. Ingen andre e’ så den.
La oss derfor synga om og om igjen:
Det e’ godt at den e’ te.
Godt at me får vera med.
Og skulen vår
bestandigt åben står,
så før i hondre-femogtyve år.

Tasta skole i fortid – nåtid – fremtid

125 år klippet ut av historien er lite. Derrnot er 125 år klippet ut av norsk skolehistorie nokså mye. Når vi tenker på utviklingen i norsk skole i denne tiden, og samtidig tenker på at i alle disse årene har Tasta skole vært med i full drift – ja, da må vi kunne si at vi står på historisk grunn. Hvor mange slike “historiske” skolesteder det finnes i full drift i landet, er ikke godt å vite. I Stavanger er det ingen.

Skoleloven av 1827 krevde minst en fast skole i hver kommune. I Hetland var Blåsenborg skole fra 1834 den faste skolen, til både skolen og dens omland ble innlemmet i Stavanger i 1848. Ny fast skole ble så bygget på “Gårdsparten Lunden” på Tasta i 1853. Den første bygningen ble i 90-åra flyttet litt sørvestover for å få tørrere tomt og bedre lekeplassmuligheter. I 1909 fikk den et tilbygg, men i 1917 ble hele greia solgt til Randaberg, og ny bygning ble reist på samme tomta. Den var i snaueste laget, og da skolekjøkken for jenter og sløyd for gutter ble innført i 1919, fikk jentene skolekjøkken i kjelleren mot sør, og guttene sløyd i et skur på nordsiden av huset.

I 1950 åra var romsituasjonen igjen blitt prekær, og så ble bygningen forlenget mot sør. Dette tilbygget ga ett klasserom i l. og ett i 2. etasje og ny sløydsal i kjelleren. Skolekjøkkenet ble flyttet opp i 2. etasje. Det blir sitert fra en tale ved innvielsen at “no er skuleproblemet for Tasta krets løyst for ei overskueleg framtid”. Den fremtiden ble kort, for i 1956 hadde et nytt bygg tvunget seg frem. Dette fikk tre klasserom, handarbeidsrom og et provisorium av en gymnastikksal på 70 kvm.

Men “utedoet” var nokså seiglivet. Den saken kom vel først i hus på 60-tallet. I referatbok for Tilsynsutvalget finner vi et vedtak av 19. januar 1939 om å søke skolestyret om at det blir oppført eget gymnastikkbygg ved Tasta skole. Så den nye gymnastikksalen kan faktisk feire 40-års jubileum samtidig med innvielsen! Aministrasjonsavdeling kan en vel ikke si skolen hadde før i 1976, da hele 2. etasje i “gamlebygget” av 1917 ble ominnredet. Denne ombyggingen kostet like mye som hele nybygget i 1956. Det nye gymnastikkbygget koster flere antall milioner enn “Nybygget” kostet hundretusen-Iapper. Begge bygg blir ansett for å være svært billige i forhold til kostnadsnivået i tiden.

En skole har tre grunnelementer: barn – foreldre – lærere. I år har Tasta skole 250 barr fordelt på 12 klasser. I 1973 hadde skolen byens høyeste gjennomsnittselevtall pr. klasse. I dag er tallet av de laveste, vel 20. Dette tallet tilsvarer omtrent dagens norm med hensyn til klasseromsstørrelsen på Tasta. Når det gjelder antall rom, er dette for lite for 12 klasser. Derfor har Administrativt fagutvalg av 1978 foreslått Tasta skole redusert til en parallell, d.v.s. en klasse på hvert trinn. Men om dette blir mulig i nær eller fjernere fremtid, vil avhenge av boligbygging i området, og kommunens økonomi.

Foreldrene er kommet langt mer med i skolens “hverdag” enn før. Skoleloven av 1889 opprettet tilsynsutvalg ved hver skole. I 1949 ble Tasta skoles foreldrelag stiftet. I dag er alle foreldre automatisk medlemmer av foreldrerådet. Hver klasse har to klassekontakter som fungerer som et slags bindeledd mellom hjem og skole. Et par ganger i året møtes lærer og foreldre til konferanse, der enkeltproblemer blir drøftet. Dette er en del av skolens meldingssystem til hjemmet.

Foreldrelaget ved Tasta skole har vært og er aktivt. Det har to “store” møter i året, det har drevet og driver en god del fritidssysler for elevene på kveldstid. Der er et fast førsteklasse foreldremøte hver høst der “nye” foreldre blir ønsket velkommen og får orientering om skolens liv og virke fra legehold, tannlege, skolepsykolog og skolens ledelse. Den mest aktive foreldregruppen, må vi vel erkjenne, er mødreklubben for korpset.

Skolen har i år 16 lærere til 12 klasser. I 1953 hadde skolen 9 lærere til 14 klasser. Lærere idag – særlig kvinnelige – søker nedsatt lesetid p.g.a. oppgaver i hjemmet, derfor relativt mange ansatte ved skolen. Lærerens oppgaver i våre dager er på mange måter vanskeligere enn før, men hjelpemidlene er vel også fler, og mulighet for utdannelse bedre. Dagens lærer har et helt rådgivingskontor i ryggen, Pedagogisk senter. Han har radio – fjernsyn – film – et helt trykkeri for oppsetting av arbeidsoppgaver. Kort sagt et vell av tilbud, men han må velge og vrake, sette sammen, administrere og kontrollere hele apparatet selv. Tidlig på 1800-tallet tjente læreren knapt nok til å livberge seg. “Men når dei hadde fått borna i gang med å lesa høgt, arbeidde gjerne læraren med skolapping, med å laga tresko eller treskeier o.l. På den vis tente han nokre skillingar ekstra” (Johs. Hovda i 100-årsskriftet). Dagens lærer kan ikke det, han trenger det ikke heller, men på samfunnets lønnsstatistikk ligger i hvert fall begynnerlønna for lærer langt under streken for “lavtlønte”.

Vårt jubileums-årstall er utpekt som “Barneåret”. I vikingtiden satte man uønskede og mislykte barn ut i skogen. I slutten av 1800 tallet satte man “efterhengerne” på Blåsenborg, som etterhvert fikk navnet “Skrabå”. Dagens “efterhengere” skal få leve i sitt eget miljø sammen med de andre – de “normale”. Meningen er at skolen skal bli et samfunn der alle skal godta hverandre, leve sammen og hjelpe hverandre. Vil skolen makte dette, eller vil “efterhengerne” bli stilt enda sterkere i gapestokken enn før? Ja, det er også skolens sak.

Hva så med Tasta skole i framtiden. “Tasta skule har aldri vore ferdig”, skrev skolestyrer Nils Østerhus ved 100-årsjubileet. Kanskje ikke. Kanskje en skole nettopp ikke bør bli “ferdig”. Men det var å ønske at Tasta skolemiljø også i fremtiden ville bære preg av koselighet, landlig ro og fordragelighet. At tidens oppjagethet skulle ruse forbi skolen slik trafikken gjør det i dag – ikke gjennomsyre den men dog allikevel virke til å holde de som virker i den våkne for tidens pulsslag på godt og ondt.

Tilvekst i jubileumsåret. Nybygget rommer en gymnastikksal med scene i øvre etasje, og garderober samt et lite øvingsbasseng for svømming i underetasjen.