FRA DUSAVIKVEIEN svinger en ny vei med velfriserte ene boliger og pene hager ned til stedet. På en fylling har veien tatt
(Trykk på tegningene for større versjon)

seg en pust i bakken – bokstavelig talt – og venter på et nytt framstøt langs stranden. Foran meg ligger et 150 år gammelt hus. Ifølge gulnete papirer skulle eieren i sin tid ha fått lov til å sette opp dette huset mot at han til gjengjeld skulle vokte stranden mot rekende fant og tjuvepakk. Noe til kontrakt, tykkes meg.
Nå ligger huset med tomme vinduer, vridd skeivt av stormene fra nord og med «bølge-tak» som om det skulle ha fulgt sjøens gang i fortsettelsen inn over land. Vel – dets dager er talte. En fyrstikk eller en buldozer med vaier blir vel den fortærende enden på det hele -.
Jeg rusler avsted med skisseboka langs steingjerdene og innimellom småhusene – jo, jo san, man skal ikke være for tjukk når man skal baute seg fram i dette gammeldagse byggemønsteret. Men det er gildt å gå slik. Mange steder er det koselige hager omkring husene som har småtrapper ned til båtstøene. Og man kommer med vemod og sinne i tanker om den nye strandloven og den misforståtte og dillettantiske praktifiseringen av den. Her nede henger fisk til tørk og krabbeteiner står klar til å settes I sjøen. Her er stedet vi alle drømmer om – iallfall om sommeren. Men høst- og vinterstormene kan nok lage huskestue her på stranden og blende vindusglasset med saltråk. Også båter med for stor fart kan avstedkomme hurlumhei lsngs strendene, og alt som ligger her.
I blikkstille vær, som denne vandringskvelden, er det bare rolig daffende båter på utgang og inngang som lager klonkemusikk i strandsteinene. Ute på tangen ligger det gamle trankokeriet og båtnauste som Tastamannen bodde i sin tid. Her satt den gamle værprofeten og bladde I sin almanakk, kikket på stjernene og spådde været både for dagen og for fremtiden. Om det alltid holdt stikk, vet jeg ikke. Mens jeg sittter her og streker opp, kommer en eldre kar bortom og slår av en prat. Han kan fortelle om trankokeriet. Tidligere ble det laget brenselbriketter her – man blandet torv og parafin og presset massen. Senere leide Ola Olsen huset og satte i gang produksjon av medisintran. Mannen som forteller, har selv vært med og rørt i grytene, sier han – sammen med faren. Etter at den fineste tranen var skummet av, ble «kraffset» som det kaltes, kokt om igjen i en stor gryte utenfor – dette «stoffet gikk til lærbehandling i garveriene. Båter kom og gikk med sei. og torskelever – -.
Min venn lunter av gårde – med sine 87 år. Det har skjedd store forandringer siden han sto her nede og rørte i trangrytene, sa han. Og store forandringer vil det fortsatt bli -. Han går med lette steg ned til båten og fiskegarnene.
Før jeg kommer helt opp til hovedveien, kaster jeg et blikk tilbake – bort på den store steinen ute i enga. Her har nok eieren båret mang en bør med jord og stein opp på steinen før han plantet furu og gran på den. En stor helle ligger på skrå inntil og gir ly for sauene. Sola er rosenrød bak Bru-landet i nord.

TEGNINGENE:
Øverst ser vi den store steinen som er bevokst med furu og gran og ligger som en naturens «oase» midt i enga.
Tegningene nederst viser i rekkefølge det 150 år gamle huset hvis dager er talte, videre den trange passasjen mellom steingjerdet og husene, og helt til høyre det gamle trankokeriet som i sin tid var fabrikk for produksjon av brenselbriketter