Brevet fra krigen.

Først fikk jeg telefon fra Jan K. Torgersen, leder av Tasta historielag. Deretter fulgte en e-post, og med den et vedlegg. Plutselig satt jeg i 2012 med et brev fra mormor i fanget! Brevet var datert Solhaug 14. desember 1942, nesten 10 år før jeg selv ble født, og var sendt til ”Ulvestad”, en person jeg aldri hadde hørt om….

Denne historien begynner på nordvestlandet et sted. Der rydder Petter Ulvestad dødsboet etter sin far da han kommer over de to første sidene av et brev fra Stavanger. Ulvestad orienterer seg og kommer etter hvert i kontakt med Tasta historielag. Full av spørsmål er han – om Tasta, om Bertha og Reinert Jøsang, om Solhaug osv.

Det viser seg at hans far, tydeligvis sammen med arbeidskamerater, har leid kost og losji hos min mormor.

Med mormors brev foran meg løper tankene bakover i tid….

Det sies at den generasjon barn som vokser opp i dag, vil være de første til å oppleve at de får dårligere levekår enn sin foreldregenerasjon. Hva innebærer det? Hvordan bør foreldre oppdra sine barn for at de skal være rustet til å tåle utfordringer foreldrene selv har vært skånet fra? Kan kunnskap om forgangne tider gi oss direkte, eller indirekte råd?

Til Tasta fra Jøssang. Tuberkulosens herjinger.

Reinert Jøsang, min morfar, ble født 1876. Som etternavnet tilsier, kom han en gang reisende over fjorden fra Jøssang, der hvor veien i dag tar av mot fjellet for de mange som vil ta den flotte vandringen til Prekestolen. Gården han kom fra, het Bakken. Her bodde hans far, Rasmus Guttormson og hans mor Ragnhild Eriksdotter. Sammen fikk de 9 barn.

I Lars Gaute Jøssangs bok ”I gamle fotefar på Jøssang”, kan man lese:

”Av ein syskenflokk på 9, var det i 1899 berre ein att, nemleg Reinert Johan. Sjukdommen som herja så sterkt, var tæring. Ein kan forstå at bustadhuset til sist vart brunne opp, for om mogeleg å koma styggedommen til livs….

I 1901 flytte Reinert Johan saman med mora til Tasta.”

Reinert Johan ble ikke kvitt ”styggedommen”. Sykdommen var nok årsak til at flere av hans barn, samt kanskje også hans første kone, Valborg, døde i ung alder (1876 – 1915). Da han giftet seg med min mormor, Bertha Oftedal (født i 1890), hadde han to sønner Rolf og Svein, og to døtre Randi og Aslaug. Bertha hadde en sønn, Jonas.

Bertha hadde kommet til Tasta fra ”byen”. Hun vokste opp i Brødregaten 1, som datter av sadelmaker Jonas Oftedal og frue Ingeborg, født Børresen.

Sammen fikk Bertha og Reinert to barn, min mor Ingebjørg (1919 – 2007) og min moster Brynhild (1920 – 2009). Da krigen brøt ut, var alle guttene døde.

Da jeg vokste opp, ble kanskje ”styggedommen” fra Jøssang kalt ved sitt rette navn? Alle Reinerts fire døtre hadde ”tuberkler i lungene”… ”De sterke Jøsangkvinner,” var et omkved den gangen, og henspeilte kanskje på det faktum at de overlevde tuberkulosen?

Kanskje var det også en forklaring på jentenes helse- og sosiale engasjement? Når vi møter familien gjennom brevet fra 1942, er Ingebjørg og Brynhild under utdanning til ”sykesøstre”, mens de to andre er i Oslo, hvor Aslaug driver barnehjem og Randi styrer aldershjem.

Bertha og Reinert – de to gamle på Solhaug under krigen.

”Styggedommen” er kanskje også hva Reinert kjemper med i disse krigsdagene?

Min mormor skriver at ” Jøsang har hatt en nokså stor syketur i høst. Han fikk blødning igjen sist i august og lå helt til sengs i seks uker. Siden har han gått oppe, stuller litt i hagen når det er vær til det, men liker seg best på divanen. Det tar liksom så lang tid å komme til krefter igjen, og ikke er det meget å få av styrkende kost. Han får ¾ liter hel melk for dagen og 25 gram smør ekstra, men det forslår ikke. Fersk fisk har det ikke vært på torvet siden tidlig i sommer, men han har en venn som har skaffet oss fersk hyse fra Tananger så å si hver uke, så lager jeg fiskemat og hermetiserer på glass.”

Noen direkte nød led de nok ikke, men jeg minnes min mor fortalte at hun misunte Tilla (hunden), som slapp å spise havregrøt…

Ulvestad var i Stavanger i forbindelse med buss-utleie. Bertha og Reinert leide i mange år deler av 2. etasje i huset på Solhaug til sjåfør Kristoffer Ullestad, med kone Olga og datter Gerd. En tid etter krigen fikk de sitt eget hjem ved Randabergveien. I brevet skriver hun: ”Det er nok ikke store lønninger sjåførene har nu. Ullestad kjører for Madland og har 85 kroner brutto. Madlands har nettopp kjøpt seg flott ny buss, men alle uten én bruker ved-knott.

Synes Ullestad har lang arbeidsdag også, tross de kjører på skift.”

”Ingebjørg og Brynhild arbeider begge på sykehuset,” skriver mormor. ”Ingebjørg har vært på difteriavdelingen i hele høst og Brynhild er på kirurgen. De er svært ofte hjemme, og har som regel en hale med, men bussene går ikke lenger enn til kl. 7, så det er vanskelig når det er så mørkt. Hadde nettopp besøk av Brynhild sammen med to, den ene fra Ryfylke og den andre fra Karasjok. Ingebjørg går mest med Gunvor fra Ekersund og så en svær Hardangerjente som heter Guri. De to fikk avlingen vår i hus, spadde så det var en lyst å se. Vi har en ganske vel forsynt kjeller, tross alt; men jeg ville ikke påta meg å ha noen i kost nå. På sykehuset får de elendig mat. I forrige uke hadde de to dager tørr-fisk og to dager fet sild. De er ganske syke etter noe godt når de kommer hjem. Søndag hadde vi herlig kalvefrikasé som Toremann kom med.
Nå er alle lærerene kommet hjem. Min bror satt bare 10 døgn, så ble tredjeparten sluppet fri, visstnok loddtrekning. Heldig altså”.

Broren Bertha skriver om, er Byrge Oftedal. Under krigen var han trolig lærer på Ålgård, der han var skolestyrer i min barndom. Under overskriften ”Lærernes motstandskamp under krigen” i Riksarkivene, kan følgende leses:

Skolekonflikten toppet seg våren 1942, da en lov om obligatorisk innmelding for alle lærere i det NS-initierte lærersambandet ble annonsert. Dette skulle være et mellomledd mellom offentlige myndigheter og lærerne og hensikten var åpenbart politisk. Lærerne skulle ”oppdras” til å formidle den nye tids ideer til elevene og på den måten være et redskap for nyordningen. De aller fleste lærere nektet medlemskap i lærersambandet.

Petter Ulvestad, som ser i gamle papirer etter sin far, finner kopi av et brevkort datert 19/11-1941 fra Bondeungdomslaget i Stavanger. Brevet synes sendt til Tasta, og omadressert til U.A.Danielsens boks, – han lurer på hvorfor?

Posten på Tasta ble nok hentet i Danielsens butikk på Randabergveien. Både butikken og det tilhørende bakeri eksisterte til 60-tallet, så vidt jeg minnes. Jan K. Torgersen kan fortelle at all post til indre Tasta ble adressert til Danielsens Box. Kåre Danielsen leste opp hvem brev og pakker var til. Postombæring, det fikk Hetlands kommunedel Tasta under krigen, for min mormor skriver:

”Vi har fått fast postombæring her nå. Hver morgen kommer en svoger av Gabriel Ledaal. og da blir vi proppet med festlige rykter. Jeg forstår nesten ikke hvordan Jøsang skulle greid alle de ukene i sengen, hvis han ikke hadde fått besøk av postbudet hver morgen. Han er så herlig optimistisk.” Jan Torgersen husker postbudet, han het Sigurd Christensen, og ringte på alle dører hvor post skulle leveres.

Nå når Jøsang ”er kommet mer ovenpå,” skriver mormor,” har vi gjenopptatt våre hyggelige lørdagskvelder sammen med Dybsjord’s, men det er ikke ofte vi får ekte nå. De bønnene som er igjen, skal gjemmes til freds-kopp”!

Hun sparer tydeligvis på kaffebønnene og håper freden kommer med nyåret…

Og at Jøsang blir frisk nok til å fortsette sitt arbeid på Gassverkets kontor…

Freden kom ikke til Tasta med nyåret 1943 og om Reinert fikk oppleve fredsvåren 1945, var det med betydelig svekket helse. Han døde året etter. Mormor Bertha, derimot, fikk jeg gleden av å tilbringe masse tid sammen med. Hun bodde i 2. etasje i huset hvor jeg vokste opp, og med en yrkesaktiv mor i første etasje, ble jeg ofte henvist til trappa opp dersom jeg etterlyste dessert til middagen eller et slag kort om kvelden! Mormor var like kjær for meg, som min mor var for mine barn. Hun leste eventyr, deklamerte dikt og var en sentral skikkelse i mitt liv frem til det siste hjerneslaget kom en natt i 1966. Jeg våknet av et smell og gjemte hodet under dyna, men skjønte at jeg måtte være oppgaven ”voksen”: Listet meg ut av senga og tittet inn i mormors sovealkove innenfor spisestuen hennes. Der lå hun bevissløs på golvet. Først vekket jeg moster, deretter mor og så kom ambulansen. Mormor ble liggende 2,5 år i sykeseng lam, og uten taleevne før hun sovnet inn i 1969.

Solhaug, hvor er det?

Mitt barndomshjem var Solhaug, eller Vølstadveien 26, som det het da jeg vokste opp. Min moster Aslaug sa alltid at morfar bygget huset da hun ble født, altså rundt 1908. Han var da gift seg med Valborg Ledaal. (se Jan Torgersens artikkel om Samuel Samuelsen Ledaal https://www.tastahistorielag.no/Lektyre/bibliotek/profiler/samuel.html

Valborg var hans sønnedatter).

Om eiendommen opprinnelig var Valborgs eie, eller noe Reinert kjøpte, vet jeg ikke sikkert. Jeg har skjøte som viser at Reinert 22. oktober 1900 kjøpte en eiendom ved Randebergveien, kalt Blidensol, fra en byggmester H. Øgreid, og jeg har kopi av salgskontrakt hvor Valborg i 1908 selger eiendom ved Randebergveien til Marcelius Olsen Vold, så akkurat hvem som opprinnelig eide stedet de førte opp eget sitt hus, vet jeg ikke. Opprinnelig har det uansett vært en del av Ledaalgården.

Det som en gang var Reinert og Valborgs, senere Reinert og Berthas SOLHAUG, består i dag imidlertid av tre hustomter, Vølstadveien 26 a og b, og Vølstadveien 24.

Første deling, nå Vølstadveien 24, skjedde da mormor solgte halve eiendommen etter Reinerts død. Hun trengte penger for at særkullsbarna Aslaug og Randi skulle få utbetalt farsarven.

Det var en Sømme, som kjøpte tomten. Da jeg vokste opp bodde Erna og Håkon Kindervåg der, med Brit og etter hvert Håkon jr.

Det skulle gå mange år før neste deling fant sted. Oljealderen hadde kommet til Stavanger og arealknapphet var blitt et kjent begrep. Jeg hadde nettopp fått mitt første barn, og begynte å bruke linjalen på gamle målebrev for å se om det gikk an å bygge i hagen? I 1977 hadde søknaden gått igjennom og vi kunne på nyåret flytte inn i Vølstadveien 26a, mens gamlehuset ble ”degradert” til b. Det var en spennende prinsipiell tillatelse, og dannet presedens for den fortetning i eksisterende boområder som spredte seg – ikke bare opp- og nedover Vølstadveien, men i hele Stavanger.

Berit Mathiesen Grande,
Informanter:
Petter Ulvestad
Jan K. Torgersen