Magnus Takle(1883 – 1971)

Bakgrunn

Birger Magnus Johan Takle var lærer i hele sitt yrkesliv. Han ble født 15. februar 1883 i Brekke på sørsida av Sogne­fjorden. Foreldrene hans var bonde Hans Magnusson Takle og Brita Monsdotter. På folkehøgskole i Sogndal møtte han sin ”skjebne” – Metta Soffia Urdahl. Hun var født 1883 i Luster som datter av Hans Hansson Urdahl og Kristina Larsdotter. I 1902 begynte de begge på Stord lærarskule i Leirvik. Det var likevel den forskjellen at Magnus begynte på det tradisjonelleto-årige opplegget med eks­amen i 1904, mens Metta gikk gjennom den første tre-årige lærerutdanningen. Dermed kom de i ”utakt”: Han ble ferdig ett år tidligere og begynte sin lærergjerning i Jostedal (Luster) umiddelbart. Inntil lærerskolen het han til daglig bare ’Birger’, men siden flere elever i klassen het Birger, kalte han seg siden for Magnus – og bare det.

De gifter seg i 1906. Metta fikk ulike lærervikariater mens de bodde i Indre Sogn. I 1907 fikk Magnus ny stilling i Årdal (Sogn). De slo seg ned i Vikadalen inn av Naddvik ved innløpet til Årdalstangen. Etter åtte år forlot de Vikadalen og kom til Stavanger i 1915 der Takle hadde fått lærerpost på Tasta. Her flyttet familien inn i en lærerbolig som lå i skråningen mellom Varden og Randabergveien like øst for den nye arbeidsplassen hans – Tasta skole. I tidsrommet 1907–1926 fikk de ”åtte jenter med ’an Harald” som folk på Tasta uttrykte det: Kirsti f. 1907, Harald f. 1909, Bergljot f. 1911, Hjørdis f. 1913, Ingebjørg f. 1916, Borgny f. 1919, Magnhild Eldbjørg (Maggi) f. 1921 og Svanhild f. 1926.
 

Læreren

Takle fikk 44 år som lærer. I disse årene hadde han flere generasjoner under sitt kateter, til han gikk av i 1948. Av disse tjente han 33 år på Tasta. På mange måter var han eksponenten for det beste og mest trofaste i den norske skoletradisjonen. Min klasse hadde ham som lærer i hele vår skoletid til han gikk av som lærer. Hvordan huskes han? La oss ta noen snapshots fra livet i skolestua.

Historielæreren. I soge som Takle kalte faget, la han størst vekt på den norske storhetstid – vikingtid og middelalder, med Snorre sine beretninger i høysetet. Etter Svartedauen og nedgangstida førte han historien mer summarisk fram til 1905. Under veis fikk både danskene, svenskene og katolikkene på pukkelen. De siste fordi de trodde på skjærsild og avlatshandel og ikke ville støtte Martin Luther da han i 1527 hang opp tesene sine. Danskene fikk gjennomgå fordi de i den perioden Takle kalte ”firehundresårsnåtti”, hadde ødelagt norsk selvstendighet og – enda verre: Danskene hadde rasert det norske språket og innført dansk i stedet. Dessuten hadde enevoldskongene sugd ut det som fantes av nasjonal kraft, kirkesølv og kirkeklokker som de laget kuler av. Svenskene fikk på samme måten sine pass påskrevne: De ville ikke gi Norge egne konsulenter; dessuten oppførte de seg nedlatende. Til tross for visse mishagsytringer framsto Takle likevel som utpreget ”nordist” med varme følelser for broderfolkene.

I min klasse rakk han ikke lenger i historiefaget enn til 1905. Første verdenskrig, revolusjonen i Russland eller Hitlers maktovertakelse hørte vi for eksempel ikke et ord om, heller ikke om norsk politikk og nedgangstid i 30-åra eller om Nansens og/eller Amundsens bragder. For bare å ha nevnt noen temaer. Kanskje han – på grunn av tidsnød – følte han måtte prioritere norsk og regning? Han kan også ha tenkt at ”nå er vi endelig framme i vår egen samtid – resten vet elevene”?

Regnelæreren. Regning var viktig for Takle. Vi måtte terpe gangetabellene til de satt. Dessuten var han flink å forklare. Særlig husker jeg godt hans forklaringer av det metriske målsystemet fra cm til meter, fra km til mil, og hans forklaringer av centiliter til liter og av sammenhengene mellom måleenhetene. Ennå kan jeg se foran meg ei lita blikkeske med en klosse oppi. Blikkeska var akkurat 10x10x10 cm, dvs. på størrelse med en ”gammel” margarinpakkene – altså 1 000 kubikkcentiliter eller én liter. Det fine med klossen var at den kunne plukkes fra hverandre i mindre klosser til demonstrasjon av mindre mål. Den minste klossen var for eksempel bare én centimeter hver vei, altså en kubikkcentimeter. Den lignet en ludoterning. En vannmengde tilsvarende denne størrelsen veide akkurat ett gram, fortalte Takle. Da var det greit å forstå at en vannmengde tilsvarende 1 000 slike små ”beholdere” rommet en liter, og at dette veide 1 000 gram, dvs. ett kilo. 1 000 liter veide dermed ett tonn. Jo, han fikk det inn i hodene våre!  

Norsklæreren. Godt hjulpet av Nordahl Rolfsens lesebøker viste Takle oss veien inn i den nordiske poesiens og prosaens verden: Vi leste dikt, eventyr og fortellinger som formet våre sinn og holdninger. Han var også en mester i grammatikk. Heller ikke på dette området ga han seg før alle forsto innholdet i og forskjellen mellom subjekt, predikat, objekt, hensynsledd, komplement og ordklasser. Og han kjørte oss i diktater, gjenfortellinger og hjemmestiler. Egentlig hadde kommunen innført bokmål lenge forut for vår skolegang. Dette tok ikke Takle så nøye: Han smuglet inn nynorske diktater og gjenfortellinger både titt og ofte. Vi ble også fortrolige med nynorsk ved at han aldri svek sin sognedialekt. Takk og pris: Begge deler ga alle som gikk videre, en ”flying start” i realskolen og på andre skoler. Vi behersket nynorsk!

Sanglæreren. Takle elsket å synge. Dagen begynte med en salme og sluttet med en salme, og de fleste timene begynte gjerne med en sang. Han lærte oss å synge prima vista (se også avsnittet Sanger og dirigent nedenfor). Salmene sto høyt i kurs, og vi hadde vel av og til følelsen av at jo tregere de var, desto bedre likte han dem. Og hadde vi først begynt på en salme, skulle all versene med. Blant favoritten om morgenen var ”Sjå dagen sprett i auster ætt. Han livet upp vil yngja” – for ikke å glemme nr. 75 i Landstads reviderte:

Seg Jerusalem: Sjå din konung kjem

Som ein frelsar logn og tolen ridande på asenfolen!

Fagna deg Guds stad, møt din konung glad!

Til avslutning var ”Dagens auga sloknar ut. Kveldsol ned i vester glader” og ”Med Jesus vil eg fara” blant dem han likte best. Men hva betydde ”Seg Jerusalem”, og hva betydde ”… hans fylgjesvein å vera og vandra i ansjos”: Vi lurte nok på det og på mange andre formuleringer i de salmene vi sang.

Toppfavorittene blant de verdslige sangene fant han i Lars Søraas og Edvard Gunneng sine sangbøker. Der viste han en særlig forkjærlighet for sanger om fugler og norskdom. Blant fuglesangene hadde ”Og vesle lerka ho hev det so at finn ho ein tuvetopp fri for snjo”, en høy stjerne sammen med sanger som ”Småspurven gjeng i tunet” og ”Å, var jeg en sangfugl som fuglen på kvist”. Blant norskdomsangene hørte ”På Eidvoll standar ein sagahall”, ”Mellom bakkar og berg”, ”Eg heiter Håvar Hedde” og andre sanger som går i dyster moll. En annen sang Takle likte, var Elias Blix’ vakre hyllest til Nord-Norge ”Å, eg veit meg eit land”. Problemet var bare at sangen (på sitt lengste) har 12 vers, og at det – på grunn av Takle sine glissandoer – tok akkurat ett minutt å synge hvert vers, dvs. 12 minutt til sammen.Da var det noen ganger bare en halvtime igjen til soge eller rekning.

Tegnelæreren. Tegnefaget var ikke tingen for Takle. I de første fem årene tegnet vi absolutt ingenting; vi hadde heller ikke gymnastikk – dette på grunn av det lave uketallet (se nedenfor). Han syntes nok han måtte prioritere de ”viktige” fagene. Da vi hadde fått skolebygnningen tilbake etter krigen, overrasket han oss derfor en dag med at ” i dag skal de teikna”. Vi gledet oss vilt, og så for oss å tegne og farge landskap, hus, blomster og dyr. Men nei, han la foran oss baksiden av en A5-konvolutt. Oppgaven var å tegne den uten linjal! Etter at vi hadde tegnet et par streker – den ene vinkelrett på den andre, lærte han oss å holde tegningen opp og sikte langs streken for å kontrollere strekene. Var de ikke snorbeine, måtte vi bruke viskelær og siden rette dem opp. Det neste vi fikk tegne, var ei flaske. Min siste tegning – i serien av ”stillebenkunst” – var en kopp med hank på en underskål. (Jeg har den ennå.)  I ettertid har jeg skjønt at han praktiserte de viktigste av alle didaktiske regler: å gå fra det lette til det vanskelige og fra det enkle til det sammensatte. Reglene er alfa og omega i regning og norsk, men passer de i tegning?

Bård skolemester. Vi hadde en lærer som var glad i oss, og vi hadde en lærer som vi var glad i. Vi husker ham som en streng lærer – det skulle en lærer være den gangen. Takle var imidlertid streng på en forunderlig mild måte. Aldri så vi og aldri hørte vi om, at Takle la hånd på noen elev. Samtidig hadde han et godt og stabilt lynne og satte stor pris på gode svar, originale innslag og gode replikker. Jeg husker bare én gang at han var skikkelig sint. Da smelte han en fin pekestokk Martin i klassen hadde laget til ham på sløyden, i kateteret så den brakk!

Takle var sterkt forpliktet av sitt lærerkall. Ett særkjenne vi stadig merket, var hans tålmodighet, grundighet og samvittighetsfullhet: Han ville så gjerne hjelpe alle til å forstå, noe som bl.a. skjedde gjennom ”oppattaking” som Takle kalte repetisjoner. Dessuten ønsket han så gjerne, at vi som hans elever skulle få oppleve gleden og storheten i tingene omkring oss, først og fremst gjaldt det gleden ved kunnskap, natur og kristendom. Hver dag – også i krigsårene da vi i storskolen bare hadde 12 timer undervisning pr. uke – startet dagen med én time kristendom. Sterkt står også for oss Takle sin varme norskdomsfølelse og trofasthet overfor språk, fedreland og historie.

Der brukte han fortellerkunsten artistisk. Ingen kunne som han bruke ordets makt i sin formidling. Han kunne trollbinde oss. Vi husker fortellingene om Slaget ved Svolder og Josef og brødrene så vi glemte ringeklokka. Jeg husker bl.a. at når en fortelling nærmet seg klimaks, gikk han over til dramatisk presens. Opplevelse og stoff sitter ennå. Det utgjør vår reisebagasje. Vi fikk med oss hva som er rett og galt, sunt og forkastelig. Mange jeg har snakket med, uttrykker glede for det grunnlaget Takle la. Det gjelder først og fremst de kristne grunnverdiene, men også gleden ved kunnskap, god litteratur og ferdigheter i formalfagene norsk og regning.

Lærernes handikap. Noe av det lærere på den tiden led under, var mager kommuneøkonomi. Skolene ble salderingsposter, noe som førte til mangel på pedagogisk utstyr av alle slag. På Tasta var situasjonen også den at tyskerne hadde rasert det lille som fantes. Dessuten trodde politikerne at Tasta snart skulle innlemmes i Stavanger, så de var lite villige til å bevilge noe som helst til Tasta. Takle pinte budsjettet til det ytterste. Han spisset blyantene våre til vi ikke lenger klarte å holde dem. Et annet forhold den tidens lærere – i ettertid – må måles mot, er den pedagogikken de hadde fått med seg fra lærerskolen. Der hadde de lært at elevene skulle sitte musestille på pultene sine og ta imot: Undervisningen var reseptiv og fagorientert. Ord som aktivitetsprinsipp, naturlig motivering, barnesentrering, individualisering, integrering, tilpasset opplæring og dette at elevene skulle trives på skolen, var ukjent. Derfor hadde vi aldri gruppearbeid eller arbeidsbøker, og når de flinke elevene i løpet av noen uker hadde regnet alle oppgavene i regneheftet, fikk de ikke nytt hefte med vanskeligere oppgaver, men beskjed om å regne de samme oppgavene om igjen. Når elevene enkeltvis skulle lese høyt i leseboka (som de flinke hadde lest ut i god tid før høstjevndøgn), måtte alle følge med. Og når lesinga var hakket, og Takle ikke var fornøyd, sa han ”oppatt”, og så var det å høre den samme stotringa om igjen.  Hvorfor lot han ikke elevene komme fram til kateteret enkeltvis og lese bare for ham, lurte vi på, så kunne de andre sitte stille på pultene sine og lese de bibliotekbøkene han hadde i skapet sitt – eller gjøre noe annet fornuftig.

Som det fremgår, kunne timene være kjedelige som ”sild og poteter” – i dette ligger at de likevel var næringsrike! Vi lærte dermed også en viktig lærdom i livet, nemlig frustrasjonstoleranse og det ”å stå på”, selv når noe var ”gørr”. (Jeg er ikke helt sikker på om dagens barns får dette med seg i sin opplæring?)

Hva annet fikk vi med oss? Jan Kurt Torgersen (som også hadde Takle som lærer) forteller at da hans klasse nærmet seg avgangseksamen i 1946, var det snakk om at klassen måtte gå om igjen ett år for å ”ta igjen” det tapte året i 4. klasse (da Takle satt i krigsfangenskap; se nedenfor). Men så gjennomgikk elevene noen pedagogiske fagprøver som også avgangsklassene i Stavanger fikk. Da svarene på skolene ble sammenlignet, viste det seg at tas­ta­elevene kom best ut! En lignende erfaring gjorde vi i vår klasse da vi i 1948 begynte på Kongsgård hvor vi ble sammenlignet med byelevene. Til tross for at byelevene hadde hatt 36 timer pr. uke mot 12 timer pr. uke som vi hadde hatt, sto vi ikke tilbake i noe fag! Jeg tror at hans mål var å overføre kulturarven, lære oss regning, soge, skriving og språk samt å gi oss en ballast av verdier i våre liv. Det klarte Takle.

Metta Takle. Mens Takle var krigsfange (se nedenfor), var fru Takle uten ektemake, og en stor søskenflokk var uten far. Vi elever var uten lærer og uten systematisk skolegang. Dette varte nesten ett år. For Jan Kurts sin klasse (se ovenfor) ble det satt inn krisetiltak: Elevene gikk hjem til ”Metta, kånå mi” som Takle pleide å kalle henne. Der fikk de lekser og oppgaver som hun rettet. Dette gikk greit. Hun var jo lærerutdannet! Metta kom likevel aldri i stilling som lærer mens familien bodde på Tasta – til tross for toppkarakterer fra lærerskolen. Da familien kom til Tasta, var det blitt verdenskrig og økonomisk trangt i alle offentlige ledd. Det var derfor ikke lett å få arbeid i skolen. Tida var også slik, at det var vanskelig for både mann og kone å få stilling – i alle fall på samme arbeidsplass. I tilegg kom det tradisjonelle forventningspresset om at mødre skulle være hjemme og stelle unger. Å ikke få være lærer ble Mettas sorg. Hun hadde alltid hatt lyst til å tatt fatt i skolestua. Med sine omsorgsfulle, lune og humørfylte trekk hadde hun passet så fint. Metta Takle var i det hele et ressurssterkt og varmt menneske som ikke fikk den plassen og synligheten hun hadde fortjent mens hun bodde på Tasta.
 

Familieliv

I de barndomsminnene de sju Takle-jentene skildrer, får vi et bilde av en kjærlig og barnesentrert familie preget av mye høytlesing og sang. Det var et åpent, gjestfritt hjem, med tanke for andre. ”Mor var snill, også mot alle som kom på dørene og bad om mat”, fortelles det. Barna fikk ofte ta venner med hjem. Enten de var inne eller ute var det alltid stor toleranse for lått, løye, larm og leik. Som hos så mange på den tiden – særlig i barnerike familier – var økonomien stram, og barna måtte hjelpe til i hus- og gårdsarbeid. Metta og Magnus har tydeligvis vært på god fot med hverandre. ”Vi hørte aldri ukvemsord mellom dem”, husker Hjørdis. Døtrene forteller også at moren var aktiv venstrekvinne, og at hun ofte deltok i samtaler og diskusjoner med Magnus og andre om saker som var til debatt. Når Magnus kom hjem med referater fra møter han hadde vært på, likte han å høre Mettas meninger.

1. Noen av taklefamilien samlet i stua under krigen etter Takles hjemkomst fra konsetrasjonsleiren. 
   Fra venstre: Jostein Dahle (gift med) Ingebjørg (i profil), Borgny, Bergljot, Maggi, Magnus, Metta, Margot (gift med) Harald (til høyre).

   Døtrene legger imidlertid ikke skjul på at foreldrene kunne være uenige om visse prinsipper i oppdragelsen. Som politiker var han radikal venstremann, avholdsmann og særlig sterk i målsaken. I mangt kunne han imidlertid også være ganske konservativ når det kom til stykket, særlig i oppdragelsen av døtrene. En av døtrene sier for eksempel at ”far ville helst at tingene skulle være som de var”. Det oppsto lett konflikter når jentene ville klippe flettene, gå på fest eller kjøpe nymotens klær. De forteller eksempelvis om en innkjøpt kjole med korte ermer som ikke ble tålt. Den måtte byttes i en kjole med lange, noe som også var et ”nederlag” for moren som hadde godkjent kjøpet. Det vakte også stor konflikt i familien da Magnus i 1932 satte seg i hodet – mot Mettas og døtrenes vilje – å kjøpe en gård på Forus. Til dette brukte han mye penger – også deler av Mettas arv. At gården ble overlatt til stassønnen Harald, opplevdes av de sju døtrene som forfordeling. Det var også lite hjelp å få av faren i skolearbeid. Barna fikk klare seg selv. Det han kan ha tenkt på, var at barna skulle lære å hjelpe seg selv; han kan også ha ment at hans egne barn ikke skulle ha fordeler av ham – som lærer – framfor de andre barna på skolen.
   

2. Familien samlet i hagen. Fra venstre: Hjørdis, Borgny, Harald, Kirsti, Ingebjørg,
                                                                  Metta, Maggi, Bergljot, Svanhild og Magnus.
   Julefeiringen står for alle barna som en helt spesielt opplevelse. Dagene forut bestod i baking, rengjøring, og snekring, strikking, laging og pakking av hemmeligheter. Særlig ble det stas for de yngre når de eldste barna kom hjem fra studiesteder og reiser. Et annet stort øyeblikk som alle nevner i sine erindringer, var da døra til stua på julekvelden ble åpnet: Der stod juletreet ferdig pyntet! En like sterk opplevelse har vært sangen rundt treet: De sang, og de sang – alle julesangene og alle vers!

   I mange år fram til 1923 bodde Mettas søster Brita Urdahl hos familien. Hun var  15 år eldre enn Metta, ugift og ble kalt Moste (av moster). Hun må ha vært en ressurs for den store familien, særlig i forhold til barna og husholdet, men skal også ha vært streng og dominerende – etter barnas opplevelser. Dessuten var hun glad i og flink med dyr. Hun var faktisk etterspurt som ”dyrlege” på gårdene rundt omkring.
    

Bonden

Alt mens familien bodde i Vikadalen, leide Takle seg et lite jordstykke ved sida av skolen der han dyrket grønnsaker og bringebær som ble sendt til Drægni saftfabrikk. Han bygde også et uthus (kalt ”Takle-fjøsen”) der han hadde ku, gris og sauer.

Da familien kom til Tasta, fikk han mer jord å stelle med: Til boligen hørte nemlig ”lærerjord” på 10 mål og en liten driftbygning med låve og fjøs. Å bli tildelt jord ble sett på som en del av lærerlønna den gangen. De 10 målene lå laglig til rundt gården i sørhellinga under Varden. Jorda ble vel utnyttet, men også med mye strev. Buskapen var som oftest noen kyr, griser og høner. Til kyrne trengtes høy og kålrabi. Det ble også dyrket poteter – dels for salg, dels for den voksende familien og dels til dyrefor. Det var ikke innlagt vann i driftsbygningen. Vann til dyra måtte bæres fra kjelleren i bolighuset over til fjøset – også på hålke og is i kjellertrappa. Dette vannet var imidlertid ikke reint nok som drikkevann. Lenge måtte derfor drikkevannet hentes fra en brønn nede ved Randabergveien. Der ble også klær, flasker og annet utstyr vasket. Etter noen år ble det imidlertid gravd ny brønn oppunder Varden. Dette var godt vann og hadde trykk nok til både Takle-fami­lien og skolen.

Markene var full av småstein som ungene måtte plukke hver vår. Problemet var imidlertid – ifølge deres egne beretninger – at året etter var det like mange steiner, og derfor påbud om ny innsats! For øvrig ble det drevet vanlig gårdsbruk – til å begynne med uten hest, så alt måtte bæres. Også setting, overgraving og plukking av modne poteter ble gjort av barnehender, ofte i vær som fort skiftet mellom regn, vind og sluddbyger.

Etter noen år kom imidlertid Blakken til stor hjelp. Blakken var en rolig hest som også var til barnas fryd. Nå kunne jorda pløyes, høyet vendes og potetene pløyes opp, men også etter at det var kommet hest til gards, bar Magnus tørrhøyet på ryggen inn på låven – høylass gikk ikke inn. Barna måtte hjelpe til med å reise faren på beina på grunn av tyngden. Det ble ellers dyrket det familien trengte til sitt livsopphold, noe som viste seg særlig nødvendig under de trange krigsårene 1914–1918.  I tillegg hadde familien jordbær, erter, solbær, rips, stikkelsbær, epler, plommer og kirsebær, men alt skulle plukkes, renses og bearbeides.

De som eide den 20-måls store nabogården på østsiden (der Tasta bedehus ligger i dag), var en gartner ved navnet Kristoffersen. Han og kona var imidlertid oppi åra. I lang tid maktet de derfor ikke å holde jorda i stand. Det endte med at Takle kjøpte hele bruket. Da var jorda overgrodd av kveke som barna måtte rense og brenne, noe de klager over i sine barndomsfortellinger. På den nye tilleggsjorda stod det et drivhus hvor familien dyrket tomater. Det var rikt med påske- og pinseliljer og bærbusker, særlig rips og solbær. De solgte også en del på torget og leverte melk på meieriet.

Å stelle 30 mål jord ble selvfølgelig for drøyt for Metta og Magnus, selv med hjelp av alle barna. Barna skulle jo også gis omsorg og stimuleres; dyr og jord skulle stelles – alt dette ved siden av full dags skole seks dager i uka. Etter ei tid ble nabogården solgt – først til et barnløst stavangerektepar ved navn Håland som senere solgte den til lensmann Einar Husebø. Han bygde nytt hus og driftsbygning. 
 

Sanger og dirigent

En annen viktig virksomhet Magnus Takle bør minnes for, er hans sangglede. Han var musikalsk. Vi som var hans elever, merket det særlig på grunn av alle sangene vi fikk synge. Det er likevel mindre kjent at han samlet en del venner og naboer i et manns­kor. Koret møttes i mange år til regelmessige øvelser hjemme i lærerboligen. Det gikk på folkeviser, nasjonalromantiske sanger (”Når fjordene blåner” etc.) og salmer. I de skildringene de sju Takle-jentene gir, er disse øvelsene nevnt som sterke opplevelser. Noen forteller at de av og til fikk sitte stille i stua og lytte, andre – de yngre – at de lyttet ved døra eller at de lå våkne i sengene og nøt stunden. Takle hadde gått på dirigentkurs der han også hadde lært ”solfametoden”, som han bl.a. brukte i sangtimene på skolen for å lære oss elever å synge ”prima vista” (fra bladet).
 

Målmann, avholdsmann, fagforeningsmann, venstremann

Som engasjert samfunnsmenneske satte Magnus Takle spor etter seg på et bredt felt. Først og fremst betydde målsaka mye for ham. Alt mens han var lærer i Årdal, var han formann for det lokale mållaget, en innsats han fulgte opp ved å lede Hetland mållag og Rogaland mållag i flere år fra 1919 og framover. I lange perioder var han også formann i Hetland lærerlag. Ved siden av målsak og fagforeningsarbeid engasjerte han seg i ungdomslag, avholdslag og losjearbeid. På Tasta startet han for eksempel – sammen med Metta – en barnelosje som de ledet i mange år.

Som politiker hellet han i retning venstre. For eksempel var han med i styret for Hetland Venstrelag i mange år. Her var han bl.a. sekretær fra 1920–1926. I perioder var han også medlem av Hetland skolestyre (eksempelvis fra 1918–1924). Da Randaberg-Tasta billag startet, ble han valgt til leder og satt i styret i mange år, og da Rogaland landsgymnas ble etablert på Bryne, ledet han styret i de tre første årene og satt fortsatt som styremedlem i nye tre år.

Konsentrasjonsleirfange nr. 2852

1. Fra konsentrasjonsleiren. 
   Tyskerne satte fangene til å plukke blåbær under streng bevoktning.
   Bærplukkerne ble observert av folk fra Badderen, bygda nede ved fjorden. 
   To kvinner derfra trasket litt senere opp de bratte liene til fangene med brød, smør og ferske poteter. 
   Vakten lot fangene få spise!

Takle nekter. Norge var blitt okkupert 9. april 1940. Utover sommeren og høsten vokste fronten mellom naziregimet – med Vidkun Quisling og Reichskommisar Josef Terboven i spissen – og den sivile motstanden. De førstnevnte ville nazifisere den norske befolkningen. I dette arbeidet skulle norske lærere delta – frivillig eller under tvang. Det skulle være deres plikt å oppdra norske barn og unge til aktive nasjonalsosialister. For dette formål ble det opprettet et nytt, nazifisert Norges Lærersamband. Det var også snakk om å opprette en organisasjon tilsvarende Hitlerjugend hvor lærerne skulle fungere som ideologer. Lærerne ble satt under et enormt press: De måtte være medlem av lærersambandet og underskrive en lojalitetserklæring. Ved å nekte ble de truet med straff og avsettelse. Holdningskampen var imidlertid kommet ordentlig i gang, og omtrent alle lærerne i landet nektet – også Magnus Takle. 15. april 1942 ble han arrestert – sammen med et stort antall rogalandslærere – og stuet inn i fengslet på Lagårdsveien

Fornedrelse. Fra første øyeblikk fikk de oppleve krigens vold og fornedrelse. Fengselsforholdene var elendige, og de ble møtt med slag og ukvemsord. Fangene skulle terroriseres, sultes og krenkes. De ble ribbet for personlige eiendeler – verst for noen var tap av Nytestamentet, for andre tap av tobakken. En av de første – og verste – opplevelsene for Takle var da han blant fangevokterne påtraff en tastagutt han tidligere hadde hatt som elev. Jyplingen hadde meldt seg inn i nazihirden, og nå ville han gjerne si lærerne noen alvorsord: ”De måtte ikke være så opprørske mot styresmaktene”, doserte han, ”det var så lite som ble krevd, bare at de meldte seg inn i Norges Lærersamband!  ”Du har vit på det, du” var de ordene Takle møtte sin tidligere elev med. ”Det gikk en støkk gjennom lærerflokken da han vågde å opponere i en så spent stund,” forteller Brynjulv og Sigurd Aartun i sin bok (2003: 223).

1. Fangene arbeidet med overbygning over riksveien fra Badderen 
   over Veiskaret til Burfjord i Kvænangen, Nord-Troms. 
   Overbygningen skulle sikre militær ferdsel når vinterstormene satte inn.

Turen østover. Etter 13 døgn i fengslet ble lærerflokken – i alt 57 fanger – sendt videre til Grini. Turen ble ytterst ubehagelig – først i godstog til Flekkefjord, jærbanens endestasjon, siden med buss på smale grusveier til Kristiansand og derfra med Sørlandsbanen til Oslo Vest. Turen tok to døgn. Reisen var likevel ikke uten oppmuntringer. Ryktet om fangetransporten hadde nemlig spredd seg sørover Jæren. På hver stasjon møtte bygdefolket opp i hundretall for å ta avskjed. Til tross for slag og spark av tyske fangevoktere og flere norske politimenn, vinket de og ropte, og så sang de ”Vår gud han er så fast en borg”. Den kjente salmen var blitt en nasjonalhymne som fulgte dem fra stasjon til stasjon. I Kristiansand stilte Norsk Røde Kors opp med middagsservering. I Oslo ble de kjørt videre på lastebiler til en usikker framtid på Grini hvor de ankom natten til 1. mai 1942.

1. Ved denne steinen ble de to fangekameratene Olav Aartun og Magnus Takle satt til å benke ut skeive spikrer. Sønn av Olav, Sigurd Aartun, fant i 1994 – ved hjelp av en metalldetektor – fire kilo utrettede spikrer under lyngen på oppsiden av steinen. 
   Dette viser at arbeidet var fånyttes: spikrene ble aldri brukt!

Grini. På Grini fikk de 57 fangene oppleve konsentrasjonsleirens mareritt. Dagene gikk. 30. juli – tre måneder etter ankomsten – hendte noe som ga dagen karakteristikken Den svarteste dagen i Grinis historie. Sammen med de lærerne fra andre deler av landet som hadde nektet å melde seg inn i Lærersambandet og de som var blitt igjen på Grini (de fleste lærerfangene var da sendt til Kirkenes) , ble de kalt til oppstilling. Av fangeleirens nestkommanderende, Untersturmführer Julius Denzer, og den norske hirdmannen, Claffy,  ble fangene på ny stilt overfor den eneste forutsetning for frigivelse: ”Den som frivillig vil bli medlem av Lærersambandet og lover å gå aktivt inn for nyordningen, trer to skritt fram – ett minutts betenkningstid.”

Lærerflokken splittes. Etter en trykkende stillhet trer 36 lærere fram. 19 står tilbake, blant dem Magnus Takle og noen andre rogalandslærere. Resultatet av presset fra nazimyndighetene var nedslående: Lærerflokken var delt. Det ble prøvd med et kompromiss som mislyktes. De som hadde trådt fram, ble frigitt alt dagen etter (31. juli). Under generalappellen samme ettermiddag kl. 1600 trer Untersturmführer Denzer fram i sin rolle som absolutt maktmenneske og gir denne meldingen til de standhaftige: ”Weil Sie gestern nicht vorgetreten hatten, werden Sie zurückgehalten!” (”Fordi dere ikke trådte fram i går, blir dere holdt tilbake!”.) Noen dager senere (4. august) fikk 18 av de 19 ordre om å pakke sakene sine. Ny reise foresto, men hvor hen? At så mange sviktet, skapte bitterhet hos de 18 som skulle videre til nye prøvelser. Sviket ble også en sterk opplevelse i det øvrige fangemiljøet på Grini: Så langt hadde lærerne vært sett på som helter. Nå var ”lærerflokken kløyvd, fronten brotna!”, het det. (Aartun & Aartun, 2003: 254–257.)

Ny reise, nye prøvelser. Turen nordover ble et nytt mareritt. Ved 22-tida 4. august ble de 18 fangene – sammen med ca. 400 andre grinifanger – busset til Lysaker hvor de ble stuet inn i godsvogner (kuvogner som de ble kalt), 32–34 i hver vogn. Dørene ble boltet; det var ikke liggeplass til alle og kun ei bøtte på golvet hvor de kunne gå på do. Ved siden av alle ubekvemmelighetene gnaget uroen: Hvor skulle de hen – til utryddelsesleir i Tyskland, arbeidsleir i Vestfold eller nordover? De var uten holdepunkter. Øverst på veggen i hver vogn var det en lufteventil som kunne åpnes. Ved avreisen hadde de imidlertid fått beskjed om at den som åpnet og kikket ut, ville bli skutt. Fang­ene hadde likevel klart å regne seg fram til at siden vaktene var plassert i den siste vogna, kunne de umulig se om luftelukene ble åpnet på den sida som vendte mot yttersida i en kurve. I svinger kunne det derfor være trengsel foran lukene. Lettelsen var stor da de oppdaget at ferden gikk opp Groruddalen, altså nordover. Det var sommer og lyse netter. Etter hvert hadde fangene klart å forhandle seg til å få dørene satt litt på gløtt på grunn av kvelende luft, lukt og varme. Forholdene ble bedre med utsikt oppover Gudbrandsdalen – og mulighet for å late vannet ut i det fri.

1. Det ble bygget 800 meter med ”snøtunneller” over veien på de mest utsatte stedene.

Fra Trondheim og nordover. Etter 32 timer kom transporten til Trondheim, hvor fangene ble stuet om bord i D.S. Bodø. Totalt var det ca. 500 krigsfanger om bord – 400 flere enn skipet var sertifisert for. Ferden nordover må ha vært fryktelig – i alle fall til å begynne med. Det var fanger over alt – tett i tett, i kjølsvinet, lasterommene, i trapper, korridorer og lugarer. De vanlige opplysningene om at ti personer ville bli skutt for hver fange som rømte, var gitt ved avreisen. Lukene ble boltet, dørene låst. På øverste dekk akterut var det montert en utrangert mitraljøse hvor to tyskere holdt vakt. Denne lille bevæpningen gjorde imidlertid at båten – etter Haagkonvensjonen – kunne angripes. Angsten for allierte angrep var derfor hele tiden stor. Bare vakter og mannskap hadde sjanse for å bli reddet dersom båten skulle bli minesprengt, bombet eller torpedert.

1. Innsiden av en snøtunnell.

Etter hvert som båten sneglet seg nordover, klarte fangene å forhandle seg til enkelte bekvemmeligheter. Bl.a. fikk de lov til å komme på dekk når båten gikk innaskjærs – i den grad det var plass. Under landligge måtte de alltid under lås igjen. Ut på ettermiddagen 6. august fikk de også mat og drikke, noe de ikke hadde fått siden et togstopp på Otta.  Noen fanger fikk også lurt seg opp på dekk for å sove i soveposer, noe som ble godkjent av en vakthavende løytnant som etter hvert hadde vist menneskelige trekk. Under et par døgn lå fangeskipet i svai utenfor Bodøs havn. Under dette oppholdet viste byens borgere støtte og stor giverglede. De kom opp til skutesida med brød, hvalkjøtt og mengder av fersk fisk, som fangene fikk lov av kokken å koke i byssa. 

Ferden fortsatte fra Bodø og videre nordover. Det var sol, stille og varmt. Så lenge de var mette og de fikk være på dekk og nyte fjorder og landskap, kunne livet ”nytes”. Den ”snille” løytnanten betrodde noen fanger at de skulle på landsnyttig arbeid, trolig i Kvænangen.

Ved kryssing av Ofotfjorden gikk ubåtalarmen. Som ved landligge ble fangene låst ned under dekk hvor de satt tre timer i angst og varme til båten la til kai i Lødingen. Snart var båten igjen i siget, og dører og luker ble åpnet slik at fangene kunne få frisk luft. 11. august ankom skipet Tromsø hvor fangene på ny ble stuet sammen under dekk. I Tromsø ble flere offiserer, bl.a. min gamle lektor fra Kongsgård, kaptein Bernt Øvregård, tatt ut og sendt til den beryktede konsentrasjonsleiren Sydspissen helt sør på Tromsøya. 12. august kl. 11 – etter sju timers landligge – forlot D.S. Bodø Tromsø, og de skalkede lukene ble åpnet igjen.

Fangesortering og ilandsetting. Tidlig om morgenen 13. august like utenfor Oksfjordhavn i Nord-Troms hendte det utrolige: Gruppelederne om bord ble satt til å hjelpe tyskerne med å plukke ut de mest mindreverdige av nordmenn. At gruppelederne hadde deltatt i denne diskrimineringen, ble nok oppfattet som svik. Under appellen senere på dagen ble en lang rekke ”uønskede” stilt opp. Blant dem var jødene, redaktøren for stavangeravisen 1. Mai, Trond Hegna, unge menn fra Rogaland som hadde stelt med illegale aviser samt alle lærerne, unntatt Asbjørn Bøe fra Gausdal og Hans Borg fra Oslo – til sammen 160 fanger.  Blant dem var Takle og hans lærerkollegaer. 14. august ved 17-tiden ble de satt i land i Badderen. Skipet med resten av fangene – ca. 240 inkludert 23 offiserer – gikk deretter til Oksfjordhavn hvor de ble satt på land. Offiserene ble derfra sendt til en annen leir – den beryktede Sydspissen.  De øvrige måtte marsjere til fangeleiren Veidal på Kvænangfjellet.

De 160 fangene i gruppen med jødene, Hegna, Takle og hans lærerkolleger ble – på brygga i Badderen – tatt hånd om av unge Wehrmacht-soldater som førte dem langs nåværende E6 opp Baddereidet til fangeleiren Veiskaret. Det ble en slitsom tur langs fjorden og oppover fjellet i bratt stigning. I denne flokken var det mange som hadde ligget i lasterommet og på kjølsvinet nordover. De hadde sett lite til mat, frisk luft, trening og natur. Flere led av magetrøbbel. Det var ikke fritt for at mange så med redsel og gru på den tiden de hadde foran seg i konsentrasjonsleir på snaufjellet. De tynne sommeruniformsbuksene de hadde fått utlevert på Grini, hang alt i laser nedover leggene. Stort mer av klær enn det de gikk i, hadde de ikke. Selv om de trasket oppover i varm høstluft kvelden 14. august 1942, så situasjonen ikke lys ut for de 160 utslitte fangene.

Konsentrasjonsleiren Veiskaret. Den fangeleiren de kom til, var uferdig og ytterst primitiv. For fangene fantes to brakker hver på 20 m x 6.5 m med tre rom i hver brakke.  Golvet var spikret sammen av uhøvlede bord uten not og penn, mens veggene var satt opp av enkle brakkelemmer. Brakkene var ikke isolert. Sengene var binger på golvet fylt med halm. Over var det laget to hemser av samme størrelse som bingene. Også disse var fylt med halm. I rommet sto en vedovn som også kunne kokes på. Et langt, smalt og ustødig bord med to like skrøpelige langbenker var plassert midt i rommet. I likhet med golvet var både sengene, bordet og benkene spikret sammen av uhøvlede fjøler hvor det stakk fram fliser over alt. Å holde golv, bord og benker reine, slik vaktsoldatene krevde, var heller ikke lett; for flisene satte seg fast i de primitive klutene de hadde. Rundt leiren hadde russiske krigsfanger satt opp piggtrådsperring. Latrine, koke- og vaskeplass var ute i det fri. ”Dusj” kunne fangene få ved å stille seg under ei trerenne med vann fra en bekk, noe som gikk greit så lenge det var sommervarme, men som ble svært ubehagelig når det var istapper langs renna. 

De 14 rogalandslærerne delte brakke med 13 motstandsfolk – også fra Rogaland. De holdt godt sammen selv om det mange ganger kunne røyne på når for eksempel 27 skulle dele så mye – bl.a. ett vaskevannsfat, mat og annet. Når fangekameratene i overkøyene snudde seg, drysset det støv og halmrusk – til hosting og stor plage for fangene i golvbingene. Etter hvert som det kom pakker til leiren, fant de løsningen: De la innpakningspapir under halmen i overkøyene! Mat var det til å begynne med svært lite av – i hovedsak en slags bønnesuppe. Den var dertil så ensidig, gammel og bedervet at det oppsto diaré, sykdom, avmagring og symptomer på dysenteri.

Etter tre uker ble forholdene gradvis bedre, noe ingen fange tidligere helt har kunnet forklare. I sin bok forteller brødrene Aartun at endringen skyldtes et initiativ tatt av to unge damer nede i Burfjord åtte kilometer nord for fangeleiren, Dagny Hansen og Mary Nilsen. Gjennom elegant gjennomførte charmoffensiver hadde de klart å påvirke leirlederen og hans nestkommanderende til å tillate at de selv og bygdefolket fikk gitt fagene ekstra mat og klær. Aksjonene førte til et vendepunkt for den store epidemien. Fangene fikk etter hvert håpet og livsviljen tilbake da stadig ny hjelp fant veien til fangene, bl.a. ved at bygdefolket kastet fisk og brødpakker fra seg langs veikantene når de passerte fangene i arbeid. I det hele viste lokalbefolkningen en enestående barmhjertighetsgjerning både i form av mat, klær og informasjon. I tillegg fikk flere av fangene mat i pakker hjemmefra som de delte med de andre.

Primæroppgaven for fangene var å bygge bortimot 800 meter sammenhengene treoverbygning og flere kilometer med snøskjermer på den utsatte fjellovergangen mellom Badderfjorden og Burfjord før vinterstormene satte inn. Bilder fra tyske riksarkiv viser noen imponerende anlegg! Ved siden av dette prosjektet ble fangene også satt til ferdigstillelse av leiren og arbeid andre steder nede ved fjordarmene. Alle de ulike arbeidsoppgavene som var planlagt for slavearbeiderne hadde likevel ett felles mål – å sikre riksvei E6 som helårsvei til Østfronten, dvs. Sovjetsamveldet.

Arbeidet var stridt, særlig for de eldre fangene og for dem som led av sykdom, gikt, isjas og andre skavanker. I de første ukene hadde de elendig fottøy og gikk stadig våte på føttene. Buksene ble etter hvert så oppspjæret at de måtte surre frynsene fast til beina med papirtau som løste seg opp i væte. I tillegg kjempet de mot myggen; den bet seg fast til bar hud gjennom hull i fillene. Mang ei natt ble søvnløs på grunn av den plagsomme kløen myggstikka førte til. Etter hvert som kulden satte inn utover høsten, oppsto det også kraftig trekk mellom de glisne golvplankene. Det gikk bedre da fangene fant torv som de la rundt brakka som en ”grunnmur”. Dermed ble det et stillestående luftrom under brakka.

Til tross for de triste omstendighetene kunne fangene i blant oppleve gode stunder både på brakka og jobben. I sin bok (s. 289–290) forteller Aartun-brødrene om da deres far, Olav Aartun, og Magnus Takle ble satt til å rette ut mengdevis av skjeve spikrer. De fant en høvelig stein som lignet ei diger trapp med to trinn. Her satt de i dagevis og rettet ut spikrene mot trinnet over. Sola skinte, og jobben var både bedagelig og behagelig. I dette var de under oppsyn av en Todt-mann (en tysk vakt). Da de ikke hadde flere spikre å rette ut, tok vakten – uten et ord – en diger haug utrettete spikrer, la dem i ei grop på steinen og slo dem skjeve igjen med ei slegge. Det var hans tips om hvordan de kunne forlenge og nyte oppholdet på denne spesielle arbeidsplassen. Enkelte tysk­ere tok faktisk hensyn til de eldre fangene.

Utover høsten ble det lettet på forholdene også på andre måter: Fangene fikk skrive brev hvor de kunne fortelle om forholdene, og hvor de kunne be om klær og andre ting de trengte. Det ble stas når svarbrev og pakker kom, ofte etter lang tids venting. I et rørende brev datert 23. september 1942 takker Takle for brev og pakker med mat han hadde mottatt. Så føyer han til: ”Velsigna kjært er det å høyra at de lever vel der heime. Rett rart skal det vera å koma heimatt til skulestova og høyra korleis dei ymse har greidt leksearbeidet sitt.”  Han tenkte tydeligvis på de leksene Metta hadde gitt de elevene som søkte henne.

Alle fangene hadde nå forsyninger med mat – takket være pakker hjemmefra og hjelp fra lokalbefolkningen. De fleste hadde også fått tilsendt varmt tøy, og de hadde ved nok til å holde brakkerommet lunt. Den fant de i hauger av gamle snøskjermer lands riksveien. Etter hvert som dagene ble kortere og arbeidslyset forsvant, måtte arbeidstida forkortes til fem timer. Dermed ble det desto mer tid sammen med kamerat­ene på brakka. Oppholdet så langt nord ga dem også mektige naturopplevelser. Uten forstyrrende elektrisk lys fikk fangene oppleve en fullmåne, en funklende stjernehimmel og et mektig nordlys de aldri hadde sett maken til. I liene fant de krekling, blåbær og tyttebær. Kanskje den viktigste årsaken til at de klarte å beholde helse, humør, håp og holdning var kameratskap, samhold og vissheten om at de ikke var glemt – verken av ”dem hjemme” eller lokalbefolkningen.

Oppbrudd og sørover. Fangene ble ferdige med veioverbygningen. 9. nov­ember fikk de ordre om å pakke og gjøre brakkene reine. Oppholdet var slutt. En stor båt ventet dem i Badderen nede ved fjorden – troppetransportskipet Molktefels. På grunn av lusekontroll ble det likevel ikke avreise før dagen etter. (Det ble ikke funnet en eneste lus på fangene!) Sent på kvelden – i sprakende nordlys – ble Veiskar-fangene fraktet til brygga i åpne lastebiler. Til deres overraskelse oppdaget de kirkeneslærerne spasere omkring på dekk. De var satt fri og hadde alt vært om bord i seks døgn. Imidlertid var fangene fra Veiskaret (hvor Takle befant seg,) og fangene fra Veidal fremdeles under arrest. De ble derfor holdt strengt atskilt fra kirkenesgruppen. I stedet ble i alt 350 fanger stablet sammen i et lasterom under primitive forhold – så tett at det var vanskelig å ta seg fram. 

Molktefels forlot Badderen i grålysningen 11. november med kurs for Tromsø, hvor de norske offiserene som på turen nordover var blitt sendt til konsentrasjonsleiren Sydspissen, ble ført om bord – til stor gjensynsglede for kvænangfangene. Det ble en festkveld i lasterommet med sang, fortellinger, dikt og jubel. Om morgenen 12. november gikk ferden videre til Bodø. Under oppholdet der klarte kvænangfange Erling Birkeland å få kontakt med en av kirkeneslærerne, rektor ved St. Svithun skole Gustav Natvig Pedersen, senere Stortingspresident. Han kunne fortelle at de var satt fri først etter at alle hadde skrevet under en erklæring på tysk. Dermed ble lærerne i lasterommet informert om at kollegaene deres hadde gitt etter for å slippe fri. Det fikk likevel ikke dem til å oppgi sin aktive motstand.

De passerte Rørvik utpå morgensida 15. november. Da hadde i mellomtiden været blitt så vilt, at Molktefels måtte søke nødhavn i Rørvik. Neste dag oppdaget man symptomer på dysenteri blant kirkeneslærerne, og karanteneflagget ble heist. Det oppsto også matmangel. Oppholdet i Rørvik varte i tre døgn før ferden gikk sørover igjen – fortsatt i forferdelig uvær. Fangene opplevde også andre farer – drivminer: Flere ganger så de miner drive mot land der de eksploderte med så stor kraft at rystelsene kunne merkes ombord. Vaktbåten som fulgte Molktefels, uskadeliggjorde dessuten flere miner som fløt i leia ved å skyte på dem. Da skipet endelig seig inn på havna i Trondheim 19. november, ble karanteneflagget på ny heist. Hva betydde det? Forlenget opphold om bord? Angsten var stor, og stemningen dyster; for skipet var gått tom for mat og vann! Dessuten knuget frykten for flyangrep.

Først frampå morgenkvisten 20. november kom oppbruddets time. Kirkeneslærer­ne – i alt 360 – skulle videre sørover. De gikk om bord i det ordinære Oslotoget. De som derimot fortsatt var krigsfanger, ble stuet direkte inn i ”kuvogner” på kaisporet  – ca. 30 i hver  vogn –  før dørene ble lukket og låst. Blant dem var jødene og de andre kvænangfangene. Det ble en fryktelig tur. Det var full vinter langs sporet. Kulden strømmet inn gjennom golvplanker, vegger og tak. Snøen trengte seg også inn og la seg som kvitt pudder over fangene. Det ble ikke mulig å legge seg ned i kvile- eller sovestilling. Fangene måtte sitte eller stå. Siden der var så mange i hver vogn, var det nesten umulig å bevege seg for å få varme i kroppen. I en av disse vognene satt lærerne Lars Bakka, Magnus Takle og Olav Aartun. I boken sin (s. 307) forteller Brynjulv og Sigurd at Takle fikk slik frost i seg over Dovre at hele kroppen ristet. Det ble så dramatisk at de to kollegene måtte legge seg tett inntil ham. Først nede ved Lillehammer kom han til hektene igjen.

På Hamar passerte fangetransporten toget med de frigitte kirkeneslærerne. Nå var det bare 19 fanger tilbake av dem som var arrestert i forbindelse med læreraksjonene i mars og april. Av dem satt 17 innelåst i godstoget på vei til nytt opphold på Grini. Først på Hamar fikk de et par brødskiver og litt kaffe. De fikk også gå ned til Mjøsa for å vaske seg i isvannet og slukke tørsten. Tørsten var stor siden de ikke hadde fått skikkelig vann om bord på Moltefels de siste døgnene. Fra Hamar gikk godtoget langsomt videre. I Oslo ble de sent på ettermiddagen 21. november hentet av lastebiler og brakt tilbake til Grini – etter tre og en halv måneds fravær. En verre transport av mennesker har neppe vært utført i Norge tidligere.

Tilbake på Grini.  Det nye oppholdet på Grini ble både en god og skremmende opplevelse. Siden sist var forholdene blitt enda verre. Da de ankom, ble de imidlertid mottatt med en slags vennlighet av Untersturmführer Julius Denzer. Det var kommet meldinger, fortalte han, at fangene hadde gjort en storartet innsats nordpå. Derfor skulle de belønnes. Særlig ble dagen etter ankomsten (22. november) en god dag for ”nordnorgelandsfarerne”. De fikk igjen alle eiendelene sine, de fikk anledning til skikkelig morgenstell. De fikk reine leirklær og ble installert i nye brakker med egne senger og skap. De opplevde også et bedageligere arbeidstempo enn de hadde vært vant med. Moralen blant fangene på Grini var ”gå langsomt; gjør minst mulig”. 25 i gruppen slapp dessuten ut dagen etter ankomst, noe som ga grunn til optimisme. De fleste fangene ble likevel sørgelig skuffet. Etter hvert fikk de også erfare konsentrasjonsleiren på sitt mest skremmende: forbud, stadige innskrenkninger, refs, straffeeksersis og dødsdommer. De tyske fangevokterne opptrådte råere og mer brutalt enn noensinne. Et fryktelig slag for dem var dessuten å oppleve at allerede fire dager etter ankomsten ble de 30 jødene de hadde hatt som fangekamerater i Veiskaret og 20 jøder fra de andre leirene i Nord-Troms, sendt til Tyskland. Kun to overlevde og kom tilbake etter krigen. 

Bare 19 i den store lærerflokken som ble arrestert i forbindelse med holdningskampen mot naziregimet, satt nå fortsatt på Grini. Fikk de komme hjem til jul eller ville de bli sendt til Tyskland slik som jødekameratene? De frigitte kirkeneslærerne hadde anbefalt dem om å skrive under på et løslatelsesdokument med samme ordlyd som deres, noe de ble enige om å gjøre i slutten av november. Lenge hørte de ingenting. Så skjedde det uventede likevel: 12. desember ved 16-tida fikk lærerne og sju andre beskjed om at de ville bli satt fri samme dag! Fangene ble hentet ved fengselsporten og ført til Røde Kors sitt søsterhjem hvor de fikk overnatte. For første gang på åtte måneder fikk de skikkelig tilberedt mat og gode senger med reine sengklær. Etter frokost neste dag skilte lærerne lag. De 15 rogalandslærerne reiste hjem med sørlandsbanen til Kristiansand, derfra med buss til Flekkefjord og videre med tog. ”I Kristiansand møtte Raude­krossen oss på nytt med gjestmilda og omsuta si for kvelden og natta. I Flekkefjord stod middag og venta på oss i fleire heimar,” forteller Takle i si oppsummering.

Jungeltelegrafen hadde arbeidet effektivt – nå som før: Da toget rullet over Jæren, strømmet store folkemengder fram på stasjonene for å ta imot dem. Jubel og glede over alt – først og fremst i de familiene som fikk ektefelle og far tilbake, men også blant kolleger, elever, venner og naboer!
 

Epilog

Magnus Takle markerte seg som en dyktig lærer og som en samfunnsorientert borger. Han var allsidig, men samtidig også en sterk personlighet; noen ville nok også si en standhaftig, andre en sta personlighet. Ovenfor leste vi om hvordan hans stahet kunne ytre seg i familielivet. I målstriden opplevde vi hvordan hans nidkjærhet til morsmålet kunne slå ut ren fundamentalisme. For eksempel kunne han endre navn på elever fra ’Aspelund’ til ’Ospelund’ – ’asp’ var dansk; ’osp’ var norsk –, og i brev om fangetransporten ble ’Bodø’ til ’Bodøy’ og ’Tromsø’ til ’Tromsøy’ – ’ø’ var dansk; ’øy’ var norsk. På den andre siden: Under okkupasjon, arrestasjon og konsentrasjonsopphold var det nettopp hans standhaftighet – denne gangen i form av kjærlighet til land, folk, grunnlov og demokrati – som dikterte hans ranke holdning. Magnus Takle valgte å tåle savn av familie, savn av elever og venner; han valgte å utholde fengsel, konsentrasjonsleir, slavearbeid og nedverdigelse framfor å delta i nazifisering av norsk ungdom. Her sto han fremst i flokken av de lærere som formet fronten mot diktaturet.

Borgny Astad, en av Takles døtre, forteller at hennes far nok hadde fått en knekk etter fangeoppholdet. Han ble aldri seg selv – med det samme overskuddet og den samme iveren i sin lærer- og samfunnsgjerning som han hadde hatt. I 1948 sluttet han sin gjerning. Han kunne ha stått i stillingen i ennå fem år fram til den offisielle pensjonsalderen som den gang var 70, men ønsket å slippe yngre lærerkrefter til. Vår 7. klasse var den siste klassen han førte fram. Da reiste han og Metta til deres sønn og svigerdatter, Harald og Margot i Fon (Vestfold), hvor de hadde kjøpt seg gård. Der bygde Metta og Magnus en vakker, liten kårbolig – med egne hender! Jeg besøkte dem flere ganger, siste gang i 1962 som nygift og da sammen med min kone, Ingerid, som hadde vokst opp ved Sognefjorden. Å møte Ingerid og å kunne snakke sognedialekt med henne vakte stor ”åtgaum” hos dem begge!  Takle hadde da fått svekket syn og ble gradvis blind. Til tross for dette handikap sto han på både i huset og i åkeren. Da jeg var der sist, hadde han funnet seg en hobby med å knytte nett til å ha over bærbusker; dessuten lyttet han på alt han kom over av litteratur i lydbøker.

Metta døde 1966 i en alder av 83 år og Magnus i 1971. Da var han blitt 88 år. Metta og Magnus satte begge dype spor etter seg og minnes med stor glede – av slekt, elever og bygdefolk på Tasta.

Post scriptum. Når jeg har valgt å skrive så utførlig om Takles og hans kollegers krigsopplevelser er det fordi kjennskapet til veiskarlærernes innsats og lidelser på Kvænangfjellet har vært så lite kjent. Trolig kan denne mangel på kjennskap skyldes at deres innsats – på den ene siden – har vært forsøkt skjult av dem som sviktet og – på den andre siden – vært overskygget av kirkeneslærernes fangeopphold. Kirkeneslærerne var nemlig langt flere samtidig som deres innsats er gjort mer synlig. For alle de fengslede lærere – og for den samlede norske lærerstanden under krigen – gjelder det imidlertid at de som deltakere i lærerstriden, ble lysende modeller for andre yrkesgrupper og for nordmenn flest for at motstand nyttet.[10] Selv Vidkun Quisling, ”ministerpresidenten”, innrømmet nederlaget da han i en tale uttalte: ”Det er lærernes skyld at Norge i dag ikke er blitt et fritt og selvstendig rike”. Her må føyes til: ”slik Quisling ville ha landet” – som et nazifisert diktatur med ny grunnlov.

Kilder:

Astad, Borgny Takle (2009): Samtaler om Takle-familien våren 2009.

Bø, Inge: Va det bedre før då alt va møje verre?. Om å vokse opp i 1940?50-årå. Sta-vanger: Egni forlag.

Espeland, Arne (red.), 1934: Norske skolefolk. Stavanger: Dreyers Forlag.

Riley, Magnhild Eldbjørg (?Maggi? Takle): Om Takle-familien. Samtaler 2009 og 2010.

Grønstad, Svanhild Urdal: Minner om min far. (Samtale om Magnus Takle 2009).

Stangeland, Kirsti Takle m/sine seks søstre (1996): Dei sju Takle-jentene på Tasta. Barndomsminner. (Stensilert hefte i A-4-format.)

Takle, Magnus: Skildring av arrestasjonen og av opphaldet i Nord-Noreg under krigen då Hitler-Tyskland hadde okkupert Noreg. (Kopi av håndskrevet manuskript 21. si-der.)

Torgersen, Jan Kurt: Minner fra egen skoletid med Takle som lærer.

Aartun, Leiv Brynjulv & Aartun, Sigurd: Motstandskampen i skolene 1940?1942. Læ-rerstriden mot nazifiseringen. Oslo: Orion Forlag AS.

 Lay-out: Lars Ikdal

Takksigelse

Jeg takker Jan Kurt Torgersen for hans interesse og bidrag. Han takkes også sammen med sin kone, Kari, for korrekturlesing. Min søster, Bodil Egenberg, takkes for det samme. En spesiell takk går til Sigurd og Marit Aartun og til Magnus og Mettas døtre Borgny (Takle) Astad, Svanhild (Takle) Urdal Grønstad og Eldbjørg (?Maggi? Takle) Riley. De takkes alle for nyttige samtaler, innspill og rettinger i manuskriptet.

I en alder av ni år Jeg hadde kjøpt mitt første armbåndsur ; det hadde stor sekundviser, så jeg tok tida på alt det var mulig å måle tida på!

Den tyske okkupasjonsmakta overtok skolen til sitt formål allerede de første dagene av krigen. Bedehuset ble gjort om til skole, men der var det bare to ”klasserom”, noe som var altfor lite. Det førte til sterk reduksjon i undervisningstid – bare tre timer annen hver dag i småskolen og fire timer annen hver dag i storskolen.

Derimot hadde vi i løpet av de sju årene én ekskursjon. Den gikk som sykkeltur til Vistehola.

Mye av stoffet om familielivet er hentet fra heftet Dei sju Takle-jentene på Tasta. Barndomsminner. Heftet inneholder barndomsbretninger skrevet av Mettas og Magnus’ sju døtrene. Se litteraturlista.

Solfametoden er en metode for tonetrefning og notelesing. Den bygger på et system hvor oktaven i en tonerekke får betegnelsene ”do-re-mi-fa-sol-la-si-do”. I c-durskalaen får grunntonen c navnet ’do’, d får navnet ’re’, e får navnet ’mi’ osv. Takle koblet disse navnene til enkle håndbevegelser hvor grunntonen ’do’ ble symbolisert med en knyttet neve lavt nede – like under beltet. Nest tone ’re’ ble vist ved å løfte hånd og pekefinger, mens hånden ble flatet ut for ’mi’ osv.

Teksten i avsnittet om fengsling og konsentrasjonsleiroppholdet er for det meste hentet fra:

• Astad, B.: Samtaler om Takle-familien våren 2009.
• Bø, Inge: Va det bedre før då alt va møje verre? Bind II s. 94–106
• Takle M.: Skildring av arrestasjonen og av opphaldet i Nord-Noreg under krigen.
• Torgersen, Jan Kurt: Minner fra egen skoletid med Takle som lærer.
• Aartun & Aartun: Motstandskampen i skolene 1940–1942. Oslo: Orion Forlag AS.k

I Hetland kommune var både lensmann Einar Husebø og hans betjent i sving med å arrestere lærerne allerede i formiddagstimene 15. april 1942. For Takle må dette ha vært bittert; for Husebø var hans nærmeste nabo. Hele politietaten var blitt fanget inn av det nazistyrte Statspolitiet. Husebø nektet kort etter å å stå i politiets tjeneste. Han fratrådte stillingen i 1942 og ble av okkupasjonsmakten erstattet av en nazivennlig lensmann.  Husebø kom tilbake til stillingen etter frigjøringen. Se også siste fotnote nr. 10.

Av en eller annen grunn som ingen har funnet svaret på, ble lærer Karl Kalsås fra Nestun (Bergen) gjenglemt på Grini! Derfor ble bare 18 av de opprinnelige 19 fangene sendt videre.

Denne historien har denne fortsettelsen: I 1994 da Sigurd Aartun besøkte stedet på snaufjellet hvor  Takle og hans far hadde vært fanger, fant han ikke bare steinen hvor de to fangene hadde hamret spikrer,  men  – under lyng og mose – også fire kilo utrettete spikrer. I 52 år hadde de ligget ubrukt! (Aartun & Aartun 2003: 289.)

Blant institusjoner og organisasjoner som fra okkupasjonens første dag valgte en markert front mot nazismen, og som støttet lærerne i deres strid, finner vi først og fremst alle idrettsorganisasjonene, fagforeninger og Den norsk kirke, med prestene i spissen. Det var imidlertid trist å konstatere at politietaten lot seg manipulere og bruke av nazimakten under krigen. Statspolitiet var for eksempel med på å arrestere jøder, lærere og andre motstandsfolk. Se også fotnote 7.